Skattlegging i et progressivt samfunn.

Skattlegging i et progressivt samfunn.

15. mai 2017 Økonomi, Utvalgte 0

Artikkelforfatteren argumenterer for at et poutistisk samfunn, med maksimums- og minimumsinntekt, ikke trenger å ha inntektsskatt på individer, av flere gode grunner. I stedet bør vi satse på ressurs-skatt (grunnrente-avgift) fra jord, berg og vann ved startleddet på produksjonen, ved siden av de andre vanlige skattene: omsetningsavgift på ikke-essensielle varer, progressiv formueskatt, skatt på foretakenes utbytte, lokal grunneierskatt, vernetoll på livsviktig produksjon og ekstraavgifter på rusmiddel og miljøskadelige produkt.

 

Sosialister verden over ønsker et skattesystem som virker sosialt utjevnende, slik at folk med størst inntekt og formue også betaler mest skatt. I et kapitalistisk eller sosialdemokratisk samfunn har progressiv inntekts- og formueskatt vært anvendt som et slikt virkemiddel, med vekslende hell. Stort sett har den bommet på toppene i det private næringsliv.

Men hva er fornuftig i et sosialistisk samfunn?

Før vi begynner diskusjonen, kan det være nødvendig å gjenta vitsen med skatt, siden det av og til dukker opp partier for ”sterk nedsettelse av skatter og avgifter”. ”Folk flest”, ikke bare erklærte sosialister, ønsker skikkelige offentlige tilbud på tjenester for alle, rike som fattige, på skoler, helsestell, kommunikasjoner, forsvar, rettsvesen, godt utdannet og vellønnet politi, pensjoner, trygder osv. Listen er lang. Begrunnelsene for dette er ikke tema for denne artikkelen. Nordmenn flest ser ut til å ha ”lært av historia”.[1]

Alt dette koster mye, svært mye, og disse utgiftene til stat, fylke og kommune må dekkes av skatter og avgifter og offentlige foretak. Skattene og avgiftene (heretter bare kalt skatter) bør oppfylle minst tre vilkår:

  • at de er rettferdige
  • at de er effektive (unngår smugling f.eks.)
  • at de er enkle å administrere

 

I et sosialistisk samfunn kan budsjett og skattlegging ligge i hendene på et kollektivt råd, både på kommune- og statsnivå, som består av folk fra regjeringen/kommunestyret, fra næringslivet, dvs offentlige, kooperative og private foretak, og fra forbruker-organer.

 

  • I Norden er vi stort sett enige om at folk med større inntekt og formue betaler en høyere prosent i skatt av sine inntekter. Rettferdighet innebærer også at brukerne av et gode betaler avgiftene eller kostnadene for godet, f.eks. veier, vann, kloakk o.l. Et eksempel: Tung motorveitransport slipper åpenbart unna oppgjør for sin slitasje på asfalt (vsa. CO2-utslipp).[2] Den overdrevne og syke langtransporten av mat og husdyr vil bli sterkt begrenset hvis trailerne må betale avgift tilsvarende deres slitasje på vei og miljø. Dessuten vil en del transport bli vridd mot sunnere jernbane og vannveier.
  • En effektiv skatt søker å minske uheldige virkninger på folks oppførsel. F.eks. vil en svært høy alkohol-avgift føre til mer hjemmebrenning og smugling. Høy arbeidsgiveravgift øker bruken av maskiner i stedet for folk i produksjonen. Noen miljøavgifter søker å redusere folks forbruk av visse varer, f.eks. avgifter på plastikkposer, tobakk og bensin.
  • Bortsett fra slike miljøavgifter og vernetoll, så er hensikten med skattene å skape inntekter for stat og kommune. Da bør ikke kostnadene med å drive dem inn være altfor høye (selv om de skaper arbeidsplasser). Inntektsskatten spesielt engasjerer mye byråkrati og administrasjon, både hos det offentlige og publikum, som bruker mye tid og penger på sjølmeldingene. Dessuten vet vi av erfaring at skatten ikke virker rettferdig i et kapitalistisk eller sosialdemokratisk samfunn.

Hva med et sosialistisk?

 

Til tross for potensialet inntektsskatten har til å virke utjevnende, så kan ulempene bli større enn fordelene.

For det første vil den nye sosialismen tillate private foretak opp til en viss størrelse. Alle dagens kjente skatteunndragelsesmetoder kan fortsatt anvendes, noe rike business-folk er spesielt flinke på. De byråkratiske kostnadene for samfunnet og skattebetalerne vil bestå.

For det andre er det dårlig psykologi å gi lønn med den ene hånden for straks å ta tilbake med den andre.

For det tredje, – i et sosialistisk samfunn vil vi ha et tak på årlig inntekt sammen med en garantert minsteinntekt. Forholdet mellom høyeste og laveste inntekt kan variere fra samfunn til samfunn. Er det for høyt, kan opphopning av rikdom bli uproduktiv; anvendt til spekulasjon eller luksus framfor produktive investeringer. Er forholdet for lavt, så kan oppmuntring til målbevisst og energisk arbeid bli så liten at det går ut over produktivitet og oppfinnsomhet, noe vi har sett i kommunistiske land. Men over tid vil forskjellen reduseres etter som den kollektive psykologi utvikles mot andre motiver for arbeid enn bare profitt.

Hva skal erstatte inntektsskatten? I Norge utgjorde inntekts- og formueskatt ca 19 % av Statens inntekter i 2006, hvorav svært lite var skatt på formue.

Svaret til P.R. Sarkar og et økende antall økologer er ressurs-skatt (i Norge gjerne kalt grunnrente). Det betyr skatt på alle ikke- eller sent fornybare råvarer som blir tatt direkte fra vann, land, fjell, luft og jord. De eksterne kostnadene på samfunnet, dog vanskelig å beregne, slik som forurensninger, blir beregnet inn i denne skatten. Man skulle nesten si selvfølgelig. Råvarene er preparert fra naturen til hele verden, og private selskaper går i dag inn og høster dem gratis, og forurenser omgivelsene attpå. I vårt land er det bare olje og gass som staten krever inn grunnrente-avgift for. Like naturlig vil det være å kreve ressurs-skatt for alle andre mineraler og metaller, samt fra fiske, f.eks., som nå er underlagt kvote-begrensninger. Tømmer kan variere fra land til land, avhengig av fornybarheten (f.eks. tropisk tømmer kontra hurtigvoksende nordlig nåleskog).

En slik ressurs-skatt har mange åpenbare fordeler. For det første blir råvarer dyrere, og det fremmer mer effektiv og forsiktig bruk av ressurser, økt resirkulering og råvare-substitusjon. Arbeidskraft tidligere engasjert i råvare-utvinning, vil gradvis gå over i tjenestenæringer.

Dermed vil arbeidskraft bli relativt billigere, sammenlignet med råvarer. Samtidig vil lønnsmottagernes disponible inntekt øke noe, pga senking eller bortfall av inntektsskatt, hvorav bare en mindre del av økningen går til dyrere råvarer, og mer står til rådighet for tjenester.[3] Sammenlagt vil dette øke etterspørsel etter arbeidskraft og sysselsetting.

 

Konklusjon.

 

I et sosialistisk samfunn vil vi innføre en rasjonell ressurs-skatt, som bl.a. skal dekke de eksterne kostnadene på samfunnet. Samtidig vil inntektsskatten gradvis bli avskaffet ved å heve det skattefrie beløpet. Uten maksimums- og minimumsinntekt ville avskaffelsen av inntektsskatt, sammen med flat omsetningsavgift, øke forskjellene mellom folk, men tak på inntekt og formue vil mer enn utligne disse forskjellene. Formueskatten vil være progressiv.

Kooperative og private foretak betaler utbytteskatt. Offentlige foretak som energiforsyning og helsetjenester drives på basis av ikke-profitt, ikke-tap. Det er bedre å skattlegge selskaper enn individer.

Vi vil holde på omsetningsavgift som før, med unntak for tjenester og nødvendighetsvarer. Basisvarer i Norden kan være melk, de vanligste grønnsakene o.l. Halv-essensielle varer kan få halv avgift, mens luksus- og ikke-essensielle får full omsetningsavgift. (Eksempler på de tre kategoriene er melk – ost – iskrem.)

Disse reformene vil langt på vei eliminere svart økonomi. Pengene blir ”hvite”, og samfunns-solidariteten blir styrket.

Oppveksttoll på gryende industri (spesielt viktig for utviklingsland) og vernetoll på nødvendighetsvarer fortsetter som før. Økonomiske regioner (nasjoner eller deler av store stater) skal være selvforsynte med basisvarer. Frihandel er greit for luksusvarer og for industrivarer mellom land med lik utvikling.

Eiendomsskatt er en stabil og god inntektskilde for kommunene. Men takstene burde følge antall kvadratmeter, slik at man bevarer oppmuntringen til å utvikle og øke verdien av eiendommen. Kanskje burde det hete land- eller tomteskatt. I dag straffes iherdige huseiere med økt skatt hvis de forbedrer boligene.

Likedan fortsetter systemet med avgifter på bruken av forskjellige goder som vei, vann, renovasjon osv, samt miljøavgifter på produkter vi vil minske bruken av, som plastikkemballasje, alkohol, cannabis, tobakk, osv.

Arbeidsgiveravgiften er problematisk, idet den oppmuntrer arbeidskjøperne til å erstatte ansatte med maskiner, eller presse flere arbeidstimer av hver ansatt. Spesielt galt blir det i perioder med høy arbeidsløshet. I Norge er problemet delvis erkjent med vår graderte (”differensierte”) arbeidsgiveravgift. Hugh Stretton foreslår å innføre avgift på alt arbeid over 35 timer i uka, for å oppmuntre til høy sysselsetting.[4] Likedan kan farlige arbeidsoppgaver ilegges slik avgift. Ellers bør ikke arbeidsgiveravgift danne inntektsgrunnlag for Staten

 

Det ovenstående er kun en grov skisse, et forslag til diskusjon, om hvordan vi kan tenke oss skattesystemet i et sosialistisk samfunn. Som så mye annet, vil også skattlegging variere etter de lokale forholdene, etter kollektiv mentalitet, tid, modning osv. Man kan ikke rigid legge seg på én modell, men den overordnede målsetting bør være klar: enkelhet, fornuft og rettferdighet.

 

Edvard Mogstad

[1] Først og fremst fra kapitalismens barndom, da kommunikasjoner, bankene og de beste skoler og sykehus var private, – og nøden bunnløs. Men også fra nyere eksperimenter som privatiseringene i Storbritannia og New Zealand, utsalgene av offentlige energiverk i en rekke land o.l.

[2] Et vogntog sliter ca 1000 ganger mer asfalt enn en personbil.

[3] Regneeksempler på dette fins hos Harald Agerley: ”An Example of an Eco Tax Reform” <http://csf.colorado.edu/authors/Agerley.Harald/example.htm>

[4] Stretton: Economics – A New Introduction, s 632. London 1999.

Om skribenten

Edvard Mogstad: Sekretær i ProutNorge, samt historiker og lektor med tillitsverv i Nei til EU og Noregs Mållag.

Null kommentarer

Har du noen tanker om innholdet? Gi din kommentar

E-posten din vil ikke bli synlig

Legg igjen en kommentar