Innledning Vi, underskriverne av dette manifestet, erklærer at de fem nordiske landene, – Norge, Sverige, Danmark, Island og Finland, sammen med de autonome områdene Færøyane og Åland, – snarest bør gå sammen til en økonomisk og forsvarspolitisk union. Våre fem nasjoner har vært kasteballer og nyttige redskaper for stormaktenes økonomiske og militære interesser, enten de kaller seg EU, NATO, Tyskland, Russland, Storbritannia og så videre. Dette har vært mulig siden vi har opptrådt splittet hver for oss, selv om vi har grunnleggende felles interesser. Sammen vil vi bli en av verdens mektigste regioner og ikke lenger bønder i stormaktenes sjakkspill. Vi krever råderett over egen økonomi og naturressurser. Vi avviser EU’s fire «friheter»; fri flyt av kapital, varer, tjenester og arbeidskraft; og angrepene på den vellykkede nordiske sosialøkonomiske modellen. Vi ønsker isteden et grønt, desentralisert og etisk næringsliv og landbruk med høy grad av selvforsyning. Norden danner en naturlig sosialøkonomisk enhet som er selvforsynt med alle essensielle råstoffer, korn, næringsmidler og energi. Våre ungdommer skal ikke sendes ut som leiesoldater til fremmede land for å tjene stormaktenes behov for energi og råstoffer. Vi skal bygge opp et forsvar, ikke angrep, som kan forsvare Nordens landmasser og territorialfarvann. For å virkeliggjøre disse målene, bør vi anta følgende økonomiske og sikkerhetspolitiske prinsipper: Økonomiske prinsipper Vi er overbevist om at årsaken til verdens dype sosiale og økonomiske krise er den uhemmede fri flyt- kapitalismen. Men reformer av kapitalismen vil ikke løse problemene. Derfor lanserer vi de nedenstående prinsippene, som er en form for blandingsøkonomi, men der hovedvekten ligger på kollektiv, samfunnsmessig kontroll med økonomisk virksomhet. Næringslivet er naturlig delt i tre sektorer: Offentlig eid nøkkelindustri – det vil si at stat, fylke eller kommune kontrollerer råvare-, vann- og energiforsyning og de viktigste kommunikasjonene, med ansatte sittende i styret. Den drives etter ikke profitt, ikke tap-prinsippet. Nøkkelindustrien har en så viktig posisjon i samfunnet at den ikke kan overlates til særinteresser. Det har Vesten smertelig fått erfare de siste tiårene, for eksempel med jernbanen i Storbritannia og Sverige eller helsevesenet i Skottland. Den mellomstore videreforedlingsindustrien eies kollektivt av de ansatte, og de utnevner styre. Dette innebærer en nedbygging av aksjemarkedet. Hvis samvirkene blir for store [for eksempel over 500 ansatte], kan det være nødvendig å dele dem opp for å sikre indre solidaritet, oversikt og hindre fremmedgjøring. Kooperativene betjenes lokalt av kooperative banker. En levende privat sektor er viktig for et samfunns velbefinnende, og det fremmer oppfinnsomhet og personlig initiativ. Mindre foretak, verksteder, butikker, restauranter og tjenester kan være familie-eide. Det er dermed ikke noe poeng å gjøre livet surt for slike forretningsfolk, slik det har skjedd tidligere i tradisjonelle sosialistiske samfunn. De er tvert imot en ønsket del av et sunt næringsliv. Markedet i denne sektoren er i prinsippet fritt, der myndighetenes inngrep innskrenker seg til vern av miljø og de ansattes rettigheter. Vi må ha tak på eiendom og formue og maksimumslønn. En hovedårsak til den alvorlige gjeldskrisen i Vesten i dag er den enorme opphopning av rikdom på få hender, og tilsvarende forringing av kjøpekraft hos under- og mellomklassene. Fraflyttinga fra bygdene er gått for langt. En av årsakene er et usunt, ikke bærekraftig industrilandbruk i altfor store farmer som utkonkurrerer bønder over hele verden og driver dem mot byene som siste utvei. Vi vil gjenopprette et sunt, lønnsomt og balansert landbruk, med strengt importvern av basisvarer. Isteden bør subsidiene være minimale, slik at bøndene planlegger produksjonen etter det folk virkelig trenger. Desentralisert folkevekst er et ideal, og videreforedling skal skje nærmest mulig råvarekilden. For å virkeliggjøre disse prinsippene må Norge og Island melde seg ut av EØS, og Sverige og Danmark ut av EU. Vi kan isteden søke et nordisk økonomisk samarbeid, Nordøk, som nesten ble dannet i 1970. Om plan og fri markedsøkonomi Kapitalister vil ha sentralisert produksjon i svære enheter grunnet «stordriftsfordeler», og dermed mindre kostnad per salgsprodukt. Men, som mange har pekt på, det fins en skare med eksterne kostnader, for samfunnet og individene, som ikke føres inn i bøkene på regnskapet til den enkelte bedrift. Eksempler på slike eksterne kostnader er både økonomiske, sosiale og psykologiske: Forurensninger fra transport, slitasje på motorveier, høyere kostnader på drivstoff pga høyere etterspørsel, usikkerheten ved ikke å være selvforsynt på basisvarer, urbanisering, – som driver opp bokostnader, gjeld og kriminalitet, trangboddhet og fremmedgjøring, – og marginalisering av landsbygda. Konklusjonen blir: Samfunnsøkonomisk, sosialt og psykologisk gir desentralisert vekst mye større fordeler. Derfor må økonomisk planlegging skje på det nederste nivået, av regionale råd, tilsvarende om lag en million innbyggere, der basisvarene blir produsert. Er områdene for små, kan de alliere seg med naboregioner. Lokale samvirke vil forsyne lokal industri med råvarer, og lokale konsument-kooperativ vil handle fra disse lokale produsentene – både fra primærprodusenter og industri. Fungerer et samvirke dårlig pga. slurv og sløvhet ut fra sin monopolstilling, så kan man utsette det for konkurranse fra naboregioner. Men beslutningene for slikt ligger suverent hos det regionale rådet – ikke på noe anbudstvang eller dogmatisk markedstenking. «Det regionale rådet» består av delegerte fra produsent- og forbrukerkooperativer, offentlige og private foretak, bønder og politisk administrasjon – kort sagt hele ervervslivet. Disse rådene er kimen til et økonomisk demokrati som involverer folk året rundt, ikke bare hvert fjerde stemmeår. Videreforedling skal skje nærmest mulig råvarekilden, f.eks. meieri, treforedling, fiskeforedling, sylting osv. Grunnene til flukten fra landsbygda er sammensatte, men én av årsakene er et usunt, ikke bærekraftig industrilandbruk i altfor store farmer som utkonkurrerer bønder over hele verden og driver dem mot byene som siste utvei. Styresmaktene har vært hypnotisert av ”stordriftsfordeler”, selv om studier over hele verden viser at små bønder er vel så produktive og behandler jorda bedre. Mange steder, trolig de fleste, er det naturlig med samdrift og felles utmarksfjøs, og vi vil hjelpe fram slike kooperativ der det er fornuftig, men ikke på bekostning av sysselsettinga i landbruket, som allerede er for lav. Subsidiene bør skjæres ned, slik at folk skal betale det maten koster,
Kapitalismens prognose
Av Trond Øverland Alle bekymrer seg for kapitalismen, men hva er egentlig feil med den, og kan noe gjøres? I finansielle og industrielle kretser hevdes det gjerne at kapitalisme er dynamisk og fornyende. Samtidig pekes det på at sosialismens krav om utjevning resulterer i uansvarlighet, makelighet og omfattende oppbremsing i form av kynisme, korrupsjon og andre samfunnsøkonomiske onder. Hvis vi tillegger denne siste påstanden en viss historisk verdi, hva kan vi da si om utsiktene for den globale kapitalismen? Vil økonomisk vekst fortsette å gå mot et uendelig høyeste punkt, eller har også kapitalismen en grense? Selvfølgelig har kapitalisme en tålegrense. Kapitalismens bristepunkt er lik materiens grense. Et marked kan bare tilby et visst antall produkter til et visst antall forbrukere. Å gå utover denne rammen blir å hengi seg til uvirkelighet og spekulasjon. Så den dag det stadig mindre antallet styrtrike finner at de ikke ønsker å investere, i et marked som ikke lenger tilbyr en rimelig grad av realistisk forventet profitt, er festen over. De bankkrisene vi har hatt de siste årene er å likne med de første gjestene som forlater festen. Hva slags fest har de vært på? Det er den festen ingen har betalt for. Alt er betalt med andres penger. Det kapitalistiske systemet er dypt inne i siste del av «lånesvingen». Når deltakerne kommer ut på oppløpet, vil det ikke finnes tilgjengelig kapital. Resultatet blir at ingen kommer i mål. Alle vil fekte fortvilet etter styrkedrikk, men de mange ulike flaskene og produktene som tilbys er fylt med bare lureri. Og de få flaskene med virkelig futt i seg selges til blodpenger som ingen av de bunnskrapte deltakerne kan kjøpe. Galopperende gjeld høyt og lavt, grov økonomisk utbytting over alt, og mangel på lokal styring av ressurser og arbeidskraft er blant de grunnleggende årsakene til at vi nå står foran et globalt sammenbrudd. Den fundamentale årsaken er systemets uavvendelige tendens til å samle verdiskapningen på stadig færre hender. Denne økonomiske sentraliseringen kveler til slutt hele systemet. Dette er kapitalismens reelle dynamikk og det som vil sette et endelig punktum for denne globale rovdriften. Når sentraliseringen er komplett, og det ikke lenger finnes steder å «stikke ned sugerøret», slik mygg suger blod, er festen over.
Prout og forureining
Mykje av forureininga i verda kjem frå transport og overforbruk av råvarer. Måten Prout sin økonomi og skattesystem er organisert på, vil sterkt avgrense denne sløsinga. For det første inneber den desentraliserte økonomien at alle basis-varer skal produserast lokalt. Mykje av den ressurs-øydande transporten av mat og klede over landegrensene blir dermed utelukka. For det andre vil skattesystemet gradvis avskaffe inntektsskatt og arbeidgiveravgift, og i staden vri det over på ressurs-skatt, det vil seie skatt på råvarer tekne ut av jord, berg, luft og vatn ved startlekken av produksjonen. (Sjå Towsey: Tax in a Proutist Society.) Dette vil vri produksjonen mot meir arbeids- enn råvareinnsats. For det tredje skal brukarane få betale for forureininga si. Det skal bli slutt på subsidieringa av tungtransport-lastebilane, som slepp å betale for slitasjen på motorvegane, mellom anna. Ein trailer slit hundrevis gonger meir asfalt enn ein personbil utan at eigaren treng å betale særleg meir i årsavgift. Dette kjem av den uhøyrde makta som transportfirmaene sit med. Viss tungtransporten verkeleg lyt betale, vil det automatisk gjera jernbane, elv- og sjøtransport relativt billegare. Dessutan skal vi ha straffe-avgift på forureinande forbruk og produksjon, slik vi har ein del av i dag og, t.d. på plastposar, diesel, bensin, tobakk o.l. Spesielt skadeleg produksjon som ikkje er strengt nødvendig, vil bli forbode. Edv. Mogstad
Skattlegging i et progressivt samfunn.
Artikkelforfatteren argumenterer for at et poutistisk samfunn, med maksimums- og minimumsinntekt, ikke trenger å ha inntektsskatt på individer, av flere gode grunner. I stedet bør vi satse på ressurs-skatt (grunnrente-avgift) fra jord, berg og vann ved startleddet på produksjonen, ved siden av de andre vanlige skattene: omsetningsavgift på ikke-essensielle varer, progressiv formueskatt, skatt på foretakenes utbytte, lokal grunneierskatt, vernetoll på livsviktig produksjon og ekstraavgifter på rusmiddel og miljøskadelige produkt. Sosialister verden over ønsker et skattesystem som virker sosialt utjevnende, slik at folk med størst inntekt og formue også betaler mest skatt. I et kapitalistisk eller sosialdemokratisk samfunn har progressiv inntekts- og formueskatt vært anvendt som et slikt virkemiddel, med vekslende hell. Stort sett har den bommet på toppene i det private næringsliv. Men hva er fornuftig i et sosialistisk samfunn? Før vi begynner diskusjonen, kan det være nødvendig å gjenta vitsen med skatt, siden det av og til dukker opp partier for ”sterk nedsettelse av skatter og avgifter”. ”Folk flest”, ikke bare erklærte sosialister, ønsker skikkelige offentlige tilbud på tjenester for alle, rike som fattige, på skoler, helsestell, kommunikasjoner, forsvar, rettsvesen, godt utdannet og vellønnet politi, pensjoner, trygder osv. Listen er lang. Begrunnelsene for dette er ikke tema for denne artikkelen. Nordmenn flest ser ut til å ha ”lært av historia”.[1] Alt dette koster mye, svært mye, og disse utgiftene til stat, fylke og kommune må dekkes av skatter og avgifter og offentlige foretak. Skattene og avgiftene (heretter bare kalt skatter) bør oppfylle minst tre vilkår: at de er rettferdige at de er effektive (unngår smugling f.eks.) at de er enkle å administrere I et sosialistisk samfunn kan budsjett og skattlegging ligge i hendene på et kollektivt råd, både på kommune- og statsnivå, som består av folk fra regjeringen/kommunestyret, fra næringslivet, dvs offentlige, kooperative og private foretak, og fra forbruker-organer. I Norden er vi stort sett enige om at folk med større inntekt og formue betaler en høyere prosent i skatt av sine inntekter. Rettferdighet innebærer også at brukerne av et gode betaler avgiftene eller kostnadene for godet, f.eks. veier, vann, kloakk o.l. Et eksempel: Tung motorveitransport slipper åpenbart unna oppgjør for sin slitasje på asfalt (vsa. CO2-utslipp).[2] Den overdrevne og syke langtransporten av mat og husdyr vil bli sterkt begrenset hvis trailerne må betale avgift tilsvarende deres slitasje på vei og miljø. Dessuten vil en del transport bli vridd mot sunnere jernbane og vannveier. En effektiv skatt søker å minske uheldige virkninger på folks oppførsel. F.eks. vil en svært høy alkohol-avgift føre til mer hjemmebrenning og smugling. Høy arbeidsgiveravgift øker bruken av maskiner i stedet for folk i produksjonen. Noen miljøavgifter søker å redusere folks forbruk av visse varer, f.eks. avgifter på plastikkposer, tobakk og bensin. Bortsett fra slike miljøavgifter og vernetoll, så er hensikten med skattene å skape inntekter for stat og kommune. Da bør ikke kostnadene med å drive dem inn være altfor høye (selv om de skaper arbeidsplasser). Inntektsskatten spesielt engasjerer mye byråkrati og administrasjon, både hos det offentlige og publikum, som bruker mye tid og penger på sjølmeldingene. Dessuten vet vi av erfaring at skatten ikke virker rettferdig i et kapitalistisk eller sosialdemokratisk samfunn. Hva med et sosialistisk? Til tross for potensialet inntektsskatten har til å virke utjevnende, så kan ulempene bli større enn fordelene. For det første vil den nye sosialismen tillate private foretak opp til en viss størrelse. Alle dagens kjente skatteunndragelsesmetoder kan fortsatt anvendes, noe rike business-folk er spesielt flinke på. De byråkratiske kostnadene for samfunnet og skattebetalerne vil bestå. For det andre er det dårlig psykologi å gi lønn med den ene hånden for straks å ta tilbake med den andre. For det tredje, – i et sosialistisk samfunn vil vi ha et tak på årlig inntekt sammen med en garantert minsteinntekt. Forholdet mellom høyeste og laveste inntekt kan variere fra samfunn til samfunn. Er det for høyt, kan opphopning av rikdom bli uproduktiv; anvendt til spekulasjon eller luksus framfor produktive investeringer. Er forholdet for lavt, så kan oppmuntring til målbevisst og energisk arbeid bli så liten at det går ut over produktivitet og oppfinnsomhet, noe vi har sett i kommunistiske land. Men over tid vil forskjellen reduseres etter som den kollektive psykologi utvikles mot andre motiver for arbeid enn bare profitt. Hva skal erstatte inntektsskatten? I Norge utgjorde inntekts- og formueskatt ca 19 % av Statens inntekter i 2006, hvorav svært lite var skatt på formue. Svaret til P.R. Sarkar og et økende antall økologer er ressurs-skatt (i Norge gjerne kalt grunnrente). Det betyr skatt på alle ikke- eller sent fornybare råvarer som blir tatt direkte fra vann, land, fjell, luft og jord. De eksterne kostnadene på samfunnet, dog vanskelig å beregne, slik som forurensninger, blir beregnet inn i denne skatten. Man skulle nesten si selvfølgelig. Råvarene er preparert fra naturen til hele verden, og private selskaper går i dag inn og høster dem gratis, og forurenser omgivelsene attpå. I vårt land er det bare olje og gass som staten krever inn grunnrente-avgift for. Like naturlig vil det være å kreve ressurs-skatt for alle andre mineraler og metaller, samt fra fiske, f.eks., som nå er underlagt kvote-begrensninger. Tømmer kan variere fra land til land, avhengig av fornybarheten (f.eks. tropisk tømmer kontra hurtigvoksende nordlig nåleskog). En slik ressurs-skatt har mange åpenbare fordeler. For det første blir råvarer dyrere, og det fremmer mer effektiv og forsiktig bruk av ressurser, økt resirkulering og råvare-substitusjon. Arbeidskraft tidligere engasjert i råvare-utvinning, vil gradvis gå over i tjenestenæringer. Dermed vil arbeidskraft bli relativt billigere, sammenlignet med råvarer. Samtidig vil lønnsmottagernes disponible inntekt øke noe, pga senking eller bortfall av inntektsskatt, hvorav bare en mindre del av økningen går til dyrere råvarer, og mer står til rådighet for tjenester.[3] Sammenlagt vil dette øke etterspørsel etter arbeidskraft og sysselsetting. Konklusjon. I et sosialistisk samfunn vil vi innføre en rasjonell ressurs-skatt, som bl.a. skal dekke de eksterne kostnadene på samfunnet. Samtidig vil inntektsskatten gradvis bli avskaffet ved å heve det skattefrie beløpet. Uten maksimums- og minimumsinntekt ville avskaffelsen av inntektsskatt, sammen med
Kva er ”norsk kulturarv”?
Spørsmålet vart stilt av sosialantropologen Marianne Gullestad i Klassekampen sist laurdag: ”hva er ”norsk kulturarv” i et flerkulturelt samfunn”, og ”Hva er egentlig ”norske” verdier i diskusjonen om møtet med islam?” Ho er aktuell med boka Plausible Prejudice, der ho tar tak i debatten om Vesten og islam, som blir framstilt som ei verdikonflikt, men like mykje er ei verdiforvirring, seier ho. Eg har ikkje lese boka enno, men i mange år har eg undervist i samfunnslære på vidaregåande skular. For litt over ti år sia kom eit nytt emne inn i faget, kalla ”kulturforståing”. Ein velkjend pedagogisk metode er å byrja med det nære; – før vi lærer om fjerne kulturar, er det greitt å forstå sin eigen, dvs den norske. Men ingen av lærebøkene eg har sett, prøver å gje ei framstilling av kva norsk kultur er for noko. Det blir berre noko laust skvalder om geitost, 17.mai og tur i Nordmarka. Sidan dette ikkje er nok for elevane, så har eg laga ei oversikt for mi eiga undervisning, kalla ”Kva er norsk kultur?” Eit samandrag av dette kjem nedafor, som eit innspel i den aktuelle debatten: Kva har gjennom tidene skapt det ”norske”? Kva av det overleverte, historiske lever framleis? Kva er nytt og moderne? Kva er sært, og kva er felles med andre land? Det kan vera praktisk å byrja i fortida, og gradvis gå til vår eiga tid, for å finne den blandinga vi kallar ”norsk kultur”. For det første set landskapet klare rammer: Fjord og fjell, fiske og magert og spreitt jordbruk gav spreidd busetting, framfor samling i landsbyar, som er det vanlege i resten av verda. Dette kan ha gjeve grobotn for meir individualisme. For det andre hadde vi ein nokolunde sjølvstendig allmuge der fleirtalet, heile landet under eitt, var frie odelsbønder (eller leiglendingar med odelsrett), altså ingen liveigenskap (bondetrelldom), som på Kontinentet. Vi hadde eiga dikting og sogelitteratur på nasjonalspråket, og eigne lover, vaksne fram frå landskapslovene. Mykje av dette finst i lover og rettstenking framleis, tru det eller inkje, i slikt som odelsloven, allmannaferdsle i skog og mark, havet som allmenning, og naudhjelp til fattige og uheldige. I vekselverknad med omverda utvikla landet sin eigen versjon av folkedikting, -musikk, dans og drakt. I Middelalderen vart vi med Kyrkja ein del av den felleseuropeiske kulturen. Seinare kom også europeisk filosofi, litteratur, musikk og kunst til, og med dei renessansen, humanismen og opplysingstida som for alltid sprengde rammene som kyrkje eller dogmetru freista å spenne rundt den frie tanken. På 1800-talet sette det moderne samfunnet inn for fullt, med demokrati, kapitalisme og industrialisering, som igjen utløyste sosialisme og sosialdemokrati. På 1900-talet er vi blitt med i moderne vestleg underhaldningskultur, der film, Hollywood, motar, reklame, sanseleg nyting, rus og ”hedonisme” er viktige ingrediensar. Det er denne kulturen mange utafor Vesten tar for å vera vestleg kultur, sidan han er så dominerande i media. Han kan verke fråstøytande på fleire enn berre religiøse menneske, med si einsidige vekt på materialisme og hedonisme i ein sjølvopptatt saus. Tilbake til Gullestads to spørsmål: Norsk kulturarv trur eg det er muleg å finne fram til, noko eg har freista ovafor. Men med norske verdiar blir det verre. Eg vonar at vi har verdiar felles med både kristne, muslimar, hinduar, humanistar og så vidare, at dei har røter i alle verdsdelar, og at vi etter kvart blir samde om dei same verdiane, same kva slags kultur vi elles kjem frå. Edvard Mogstad, Historikar.
Skottlands nasjonalistparti vil ha EU?
Det skotske nasjonalistpartiet (SNP) vil ha ny folkerøysting om unionen med England. England og Wales, som hadde fleirtal for Brexit, tar heile Storbritannia med seg ut av EU. Men no vil dei skotske nasjonalistane bli uavhengige av London, berre for å bli underlagt Bryssel! Viss SNP verkeleg vil vera patriotiske, så må dei rydde opp etter den store uretten etter «the Clearances». Skottland har ei av verdas skeivaste fordeling av jord, der ei handfull adelsmenn eig mesteparten av landet. På slutten av 1700-talet og byrjinga av 1800-talet vart engelske og skotske småbønder, i massevis, drivne vekk frå jorda si i det som heiter «Enclosure» (inngjerding) i England og «Highland Clearances» i Skottland. Allmenningen i England vart gjerda inn og seld til private jordeigarar, med makt, etter vedtak i Parlamentet, der jordeigarane hadde fleirtal. Dei fordrivne bøndene måtte falby arbeidskrafta si i den veksande industrien, eller emigrere. I Skottland åtte baronane og hertugane mesteparten av jorda, og dei dreiv vekk småbøndene med brutal makt, heile landsbyar vart brende ned, for å gje rom for sau, som gav større avkastning til lordane. God blå-blå landbrukspolitikk, med andre ord! Bøndene emigrerte til Australia og Amerika, eller vart proletarar i byane. Store delar av den skotsk-gæliske kulturen blei dermed utrydda. Skottane var ikkje verna av noka odelslov. Da dei norske Orknøyane og Hjaltland (Shetland) vart selde til skottekongen av Kristian 1., den dansk-norske kongen, i 1476, var alle bøndene sjølveigarar. Men i 1567 vart Magnus Lagabøtes landslov bytt ut med skotsk lov. Bøndene miste vernet frå Odelslova, og mange vart leiglendingar under skotske adelsmenn. Ikkje å undrast at desse øyane hadde den største prosentdelen som ikkje ville ha eit uavhengig Skottland. Dei hadde fortent, i dag, å ha ei eiga folkerøysting om dei heller ville vende tilbake til det norske moderlandet. Det skotske nasjonalistpartiet må vise sann patriotisme. Framfor å leite etter nye herrar bør dei arbeide fram ei rettvis jordreform. Edvard Mogstad, historikar
PROUT og verdsstyre
Sentralt i PROUT er ideen om eit verdsstyre som kan handle på vegne av alle land. Der er fleire store faremoment ved ein slik ide, til dømes kan eit slikt styre bli korrupt eller handle på vegne av sær-interesser. I dag finst inga klar meining om at leiarar bør ha moralsk haldning og handle til beste for alle. Dette ville vera viktig for representantane i eit slikt styre. Men fordelane ved ideen kan i framtida overskygge farane. Først må det nemnast, at sjølv om FN utretter mykje bra, er dei også svært opptatt av å unngå konflikt med medlemslanda, og halde god tone same kva som skjer. Dei gjer ikkje detektivarbeid sjølv, men stoler på det som blir sagt av nasjonale representantar i kvart land, for eksempel at der ikkje finst slavar i Mauritania, sjølv om store delar av folket arbeider for matrestar og klede*. FN er òg nærast floge på veggen under åtak på land og folk. Hovudideen med eit verdsstyre er å unngå konfliktar, utnytting og undertrykking. Styret burde vera samansett av eitt representanthus med to kammer. Eitt kammer med medlemmer etter folketal, og eitt med like mange medlemmer frå kvar nasjon; om lag slik den amerikanske kongressen er bygd opp. Kvart land under verdsstyret burde vera delt opp i landsdelar, der kvar landsdel har som mål å vera sjølvforsynt med naudsynte varer. Overskot av lokal produksjon kunne bytast mot det som ikkje er fornuftig å produsere lokalt. Dette kunne spare miljøet for forureining ved transport. I tillegg ville det byggje opp industri og økonomi i fattige land, og rike land kunne ikkje kjøpt varar og ressursar til underpris. Først og fremst ville oppgåva til eit verdsstyre vera oppretting av lover, som kvart land ville vera forplikta til ikkje å bryte. Det kunne også få avgrensa makt til spesielle formål. Ei slik lovgiving ville vera viktig for miljøet. Til dømes kunne det gje stønad til indianarar i kampen deira for å ta vare på regnskogen, når deira eiga regjering ikkje bryr seg. Det kunne gje løn til land som reduserer CO2-utslipp og sørgje for skogplanting på plassar som før var kledd med urskog, der det no dyrkast fôr for hamburgar-produksjon. Skogplanting skaper CO2-binding og bremsar klimaendringar. I tillegg burde institusjonen passe på at ikkje tonnevis med miljøgiftig avfall ender opp i fattige land, der dei innfødde sorterer det utan verneutstyr. Den viktigaste årsaka til øydelegging av miljø er kanskje at private og bedrifter kan tene uhemma, på kostnad av kva det skulle vera. (Inntekter kan flyttast til skatteparadis der formuen får vera i fred.) Dette gjev opning for at mange ynskjer mest mogleg profitt på kort tid, utan å ta omsyn til miljøet under produksjonen. Forbrukarar blir lurt til å kjøpe miljøskadelege produkt. Eit verdsstyre kunne lettare innføre tobinskatt som Attac kjempar for, og dermed oppnå skattlegging av forteneste frå aksjesal. Og ein kunne oppfordre landa til å sette tak på inntekt, formue og eigedom, avhengig av kor mykje pengane er verde i kvart land. *Det nye slaveriet (Bales 05)
Det sosiale kretsløp: P.R. Sarkars historieteori
Makrohistorie – freistnaden på å sjå dei overordna linene i verdshistoria – er fascinerande og lokkande tankeøvingar. Mange har latt seg freiste; frå Platon, Aristoteles, Augustin, Marx, Engels, Spengler og Vivekananda, til Arnold Toynbee og P.R. Sarkar, for å nemne nokon. Vi leitar etter oversikt over drivkreftene i livet til menneskja, slik at fortida kan bli læremeisteren vår for klok handling i notid og framtid. Særleg omtykt er studering av fellestrekk i dei store imperia, deira vekst og (uunngåelege) fall; ved sida av syklusar i økonomisk historie. Faren er likevel alltid til stades for at vi skaper vakre modellar der terrenget, den gjenstridige røyndomen, skal passe til kartet, og mange historikarar i dag, kanskje dei fleste, unngår eller beint fram avviser slik overordna teoridanning. Grunnleggaren av PROUT, den indiske filosofen Prabhat Ranjan Sarkar (1921-90), har lansert ein teori han kalla det sosiale kretsløp (”The socialcycle”). Teorien opererer ikkje med to klassar, men med deifire eldgamle, tradisjonelle hovudklassane eller stendene. Men som marxismen spår han ein sosialistisk revolusjonmot ein skadeleg kapitalistklasse, driven gjennom av dei undertrykte massane. Generelt grunnlag. I følgje Sarkar er det endringar i den kollektive psykologi som driv den historiske utviklinga, i motsetnad til Marx, som legg hovudvekta på dei materielle produksjonsforholda. Sjølvsagt dannar dei materielle tilhøva rammer som samfunnet ikkje kan skride over, meninnafor desse styrer sams tenkjemåte, mentalitet, verdsforståing, idear, religion, filosofiar, kulturar, språk osv. handlingane våre så vel individuelt som kollektivt. Like økonomiske vilkår i ymse nasjonar kan gje ganske forskjellig utvikling, avhengig av for eksempel forskjell i religion. Max Weber og Erich Fromm har skildraden ulike økonomiske utviklinga i protestantiske og katolske land på bakgrunn av luthersk og kalvinsk teologi. Nye dristige idear går alltid føre ein verkeleg sosial revolusjon. Stjerneeksempla er opplysningstida før den franske revolusjonen (og den norske grunnlova), og marxismen før dei sosialistiske revolusjonane. Den indiske historikaren Raghunath Prasad skriv det såleis: – Mennesket er ikkje eit økonomisk dyr, men eit psykisk vesen. Eit grunntrekk ved mennesket er at det ønskjer å beherske naturen. Evna til mennesket til å takle materielle eller økonomiske forhold aukar med utviklinga av menneskesinnet. Det er derfor riktig å si at mennesket er eit psykisk vesen.[i] Ein sosial klasse er etter dette ei gruppe individ med liknande psykiske karaktertrekk. Desse psykiske tendensane trekk dei ulike klassane mot bestemte slags arbeid. I den grad folk har mulegheit til å velje, så vel gjerne intellektuelle for eksempel undervisning eller kunst, stridslystne dragast mot soldat- og politiyrke, osv. Den ”gamle” klasseforståinga. Klasseforståinga før Marx var den eldgamle standsinndelinga, og menneskesamfunnet var delt i fire stender: Førstestanden var presteskapet, andrestanden var krigarane (adelen), tredjestanden var handelsfolk og handverkarar (borgarskapet), og fjerdestanden var bønder og arbeidarar (sjå figur). I India er desse stendene identiske med dei fire hovudkastane, men i eldre tid blei sjølveigande bønder rekna til tredjekasten. I Kina rådde ei liknande inndeling, med mandarinane som den statsberande embetsklassen. Standen var helst noko ein var fødd inn i, og vanskeleg kunne sleppe unna. Men den industrielle revolusjon gav større sosial mobilitet, spesielt var det muleg for føretaksame folk å gjera suksess i handel og industri, og dei gamle standsbanda losna. Marx meinte dermed at det var nok med to hovudklassar, borgarskapet som kontrollerte produksjonsmidlane, og proletariatet. Denne snevre inndelinga har vist seg ueigna til å beskrive lange periodar av Noregs- og verdshistoria. Eitdømeer embetsmannsstyret i Noreg i tidlegarehundreår, derden gamle marxistiske historikaren Per Maursethhar vist kor dårleg dette regimet på 1800-talet passar inn i den marxistiske klassemodellen.[ii] Det sosiale kretsløp Sarkar har halde på dei fire hovudklassane som på sanskrit blir kalla varnas, eller ”mentale fargar”. Klassanestår både opphavleg og i moderne samfunn for ulike psykiske tendensar, men i hans teori går dei inn i eit dynamisk samspel av rivalisering og alliansar kalla det sosiale kretsløp (”thesocialcycle”). I Sarkarssanskrit-terminologi blir bønder, proletarar og kroppsarbeidarar kallaShudras. Krigarar, militære, politi, profesjonelle idrettsfolk og liknande kallastKsattriyas. Presteskap, brahminer, embetsmenn, lærarar, kunstnarar og intellektuelle kallastVipras; og kjøpmenn, handelsfolk og kapitalistar kallastVaishyas. Dei fire klassane er i denne teorien ikkje nokon arveleg stand eller kaste som i India, men står for fire forskjellige mentalitetar,fire ulike måtar å ta tak i overlevingsproblema, fire måtar å ville beherske naturen og bli lykkeleg. Dei fleste menneske har desse sinnelaga i forskjellige blandingsforhold, men éin mentalitet dominerer som oftast, i følgje Sarkar, i eit individ eller eit samfunn.I ulike tidsaldrar har éin klasse styrt dei andre, og dei fire klassane avløyser kvarandre i eit sosialt kretsløp gjennom evolusjon og revolusjon, eller sjeldnare, gjennom kontra-evolusjon eller kontrarevolusjon. Shudra-tidsalderen Tenkinga til dei første primitive steinalderfolka måtte dreie seg om kampen for å overleve. Psyken var forma av dei harde fysiske tilhøva, og kroppsleg styrke avgjorde rangordninga i flokkane, som hjå menneskeapane. Denne første fasen i mannesoga kallar vi shudra-tidsalderen, og den varte i mange tusen år. Engels kallar dette stadium for urkommunismen, og alle var like på det viset at alle var kroppsarbeidarar. Menneska var drivne av fysiske begjær og instinkt, dei levde stort sett i notida og leid under fryktkompleks andsynes den valdsame naturen. Alt dette slo ut i religionen, og dei dyrka naturkreftene, viltet, frodige kvinner og andre sanselege og sansbare fenomen. Eldre steinalder var hovudæraen for shudratida. Dei levde i flokkar for små til å kallast stammar, utan hovding eller formalisert autoritet. Shudraene i dag er sjølvsagt meir utvikla enn i forhistoria. Shudraklassen lever etter trendane i den kollektive psyken, dei reflekterer massepsykologien. Ksattriya-tidsalderen Ettersom stammane vart større og samanstøytar i mellom dei vanlegare, voks behovet for dyktige hovdingar som ikkje berre åtte rå fysisk styrke, men også mot, snarrådigheit og krigskunst. Shudra-alderen går gradvis over i ksattriya-alderen. I yngre steinalder og bronsealderen har vi fått eit slikt samfunn i Noreg. Denne æraen innebar opphavleg ei foredling av medvitet hjå menneska opp frå reint sanselege behov. Eigenskapar som mot, beskyttelsestrong, offervilje, disiplin og ansvar blir venta av krigarane og hovdingane, noko som og vert ideal for resten av folket. Denne tidsalderen varer gjennom jarnalderen og når høgda si under vikingtida. Familie- og ættebanda blir svært sterke,
Et sosialistisk samfunn
Skribenter i Klassekampen har flere ganger etterlyst skikkelige alternativer til dagens bankerotte kapitalisme. Helge Galtrud reiste spørsmålet ”Krisa: Hva må gjøres?” 21.11., og Jørgen Sandemose svarte med en god analyse av krisa i dag, og avrundet med noen forslag til aktivisme (”Handling mot depresjonen” 3.12.). Senere kom lederen til Mímir, ”Venstrekrisa” 12.12., der han skriver at ”venstresida må formulere en ny radikalisme nedenfra.” Denne hansken ønsker jeg å ta opp, ved å presentere en ny økonomisk teori, som tidligere er beskrevet i Klassekampen i flere kronikker, men det er en del år siden sist, og nå er den blitt brennaktuell. Alle med noenlunde fordomsfritt gangsyn kan se at den vestlige fri flyt kapitalismen er døende, så det haster å gi livskraftige alternativ. Og at et slikt alternativ blir en eller annen form for sosialisme, dvs kollektiv kontroll med økonomien, synes like opplagt. I 1959 lanserte den indiske filosofen Prabhat Ranjan Sarkar (1921-1990) den progressive nyttegjøringsteorien, PROUT (PROgressive Utilization Theory), som et forslag til en rettferdig verdensorden Prout står for en blandingsøkonomi, men bærebjelken er kooperativer. Næringslivet er delt i tre sektorer: 1. Offentlig eid nøkkelindustri – det vil si at stat, fylke eller kommune kontrollerer råvare-, vann- og energiforsyning og de viktigste kommunikasjonene, med ansatte sittende i styret. Den drives etter ikke profitt, ikke tap-prinsippet. Nøkkelindustrien har en så viktig posisjon i samfunnet at den ikke kan overlates til særinteresser. Det har Vesten smertelig fått erfare de siste tiårene, for eksempel med jernbanen i Storbritannia eller helsevesenet i Skottland. 2. Den mellomstore videreforedlingsindustrien eies kollektivt av de ansatte, og de utnevner styre. Dette innebærer en nedbygging av aksjemarkedet. Hvis kooperativet blir for stort, for eksempel over 500 ansatte, kan det være nødvendig å dele det opp for å sikre indre solidaritet, oversikt og hindre fremmedgjøring. Kooperativene betjenes lokalt av kooperative banker. 3. En levende privat sektor er viktig for et samfunns velbefinnende, og det fremmer oppfinnsomhet og personlig initiativ. Mindre foretak, verksteder, butikker, restauranter og tjenester kan være familie-eide. Det er dermed ikke noe poeng å gjøre livet surt for slike forretningsfolk, slik det har skjedd tidligere i tradisjonelle sosialistiske og sosialdemokratiske samfunn. De er tvert imot en ønsket del av et sunt næringsliv. Markedet er i prinsippet fritt, der myndighetenes inngrep innskrenker seg til vern av miljø og de ansattes rettigheter. Likevel må vi ha tak på eiendom og formue og maksimumslønn, samt en garantert minimumslønn. En hovedårsak til den alvorlige gjeldskrisen i Vesten i dag er den enorme opphopning av rikdom på få hender, og tilsvarende forringing av kjøpekraft hos under- og middelklassen. Dette har studier fra radikale økonomer som Ravi Batra og vår egen Ali Esbati vist for lenge siden, men denne lærdommen er ved å trenge igjennom til og med hos milliardærene ved World Economic Forum i Davos, i deres egen rapport Global Risks 2012. ”Ingen enkeltperson skal ha lov til å akkumulere materielle verdier uten klar tillatelse fra det kollektive rådet”, sier Prouts første grunnprinsipp. Avstanden mellom høyeste og laveste lønn skal gradvis minskes, dog uten å forsvinne helt, siden det alltid vil være arbeid med forskjellig belastning og ansvar. En annen årsak til både gjeld og fremmedgjøring er den overdrevne urbaniseringa i nesten alle verdens land. Grunnene til flukten fra landsbygda er sammensatte, men én av årsakene er et usunt, ikke bærekraftig industrilandbruk i altfor store farmer som utkonkurrerer bønder over hele verden og driver dem mot byene som siste utvei. Sarkar vil gjenopprette et sunt, lønnsomt og balansert landbruk, og første ledd i dette er å dele verdensdelene inn i naturlige sosialøkonomiske regioner som er selvforsynte med basiske livsnødvendigheter som mat og klær. For eksempel kan Skandinavia være to til fire slike regioner. Utover fast definerte basisvarer kan det herske frihandel, men det må være strenge regler for utførsel av kapital. Desentralisert befolkningsvekst er et ideal, derfor skal videreforedling skje nærmest mulig råvarekilden, og fond blir avsatt til oppstart av foretak i distrikter med mye arbeidsløshet. Ovenstående er bare et utvalg av de økonomiske prinsippene. Denne organiseringen, selv om den er en blandingsøkonomi, har avgjort et kollektivt tyngdepunkt, og Sarkar kalte selv Prout for ”progressiv sosialisme”. Forskjellen fra forrige århundres sosialisme ligger særlig i fleksibiliteten og i det filosofiske grunnsynet. Det er uklokt å sementere et bestemt samfunnssystem for all framtid, og i Prout’s femte grunnprinsipp heter det at ”metoden for nyttegjøring skal tilpasses sted, tid og person, og være av en progressiv natur” for å oppfylle den overordnede målsettingen om «størst mulig glede for flest mulig mennesker». Det filosofiske grunnsynet kalles Neo-humanisme, som står for universell søskenskap mellom alle folk og nasjoner, som i humanismen, men i tillegg omfatter dyr og planter, som i dyp-økologien. Men innsikten går videre enn ren fornuft. Økonomien må bygge på en grundig analyse av mennesket og dets natur og behov, utover de rent overfladiske, og menneskets dypeste natur iflg. Sarkar er streben etter mental glede, ro og realisering. Prout er altså dypest sett ikke materialistisk, men idealistisk. Men brød og smør er et nødvendig grunnlag for all slags frigjøring. Det hersker nå bred enighet om årsakene til krisen blant sosialister, tror jeg, hvor noe av hovedgrunnen er forverringen av kjøpekraft og levestandard hos store deler av vestens befolkning, spesielt middel- og underklasse. Det hjelper ikke med tekniske monetære løsninger, større pengemengde, rente opp eller ned eller lignende, slike virkemidler er nå uttømt. Jeg tror også svært mange sosialister utenom vår gruppe er enige om den framtidige organiseringen av økonomien, slik den er skissert ovenfor (blant annet er prinsipp-programmet til Bevegelsen for Sosialisme temmelig likt). Vi er ikke uten et helhetlig alternativ, slik våre motstandere påstår. Vi mener Sarkars ideer kan vitalisere hele venstresiden. På Europa-turen i 1979, stående foran Berlinmuren, spådde han kommunismens snarlige fall. Men kapitalismen ville ikke nyte seieren lenge, og i 80-årene stresset han gjentatte ganger at det hastet med å bygge opp folkelige bevegelser med den nye livskraftige ideologien, for at menneskeheten ikke skulle bli kastet ut i kaos, villskap og nye lidelser. ”Bare Prout kan redde verden fra depresjonen”, erklærte
Kooperativer – en bærekraftig økonomisk løsning
Kooperativer: en varig løsning på arbeidsløshet De vestlige regjeringene har avfunnet seg med varig høy arbeidsløshet. Til tross for blomstrende festtaler og stotrende forsikringer om full sysselsetting – ”jobb nr. 1”! – så vet de selv innerst inne at full sysselsetting er umulig innen vårt nåværende økonomiske system. Dette systemet er kjennetegnet av privat kapitalistisk kontroll over næringslivet og produksjonsmidler, samt fri og uhindret flyt av kapital, varer, tjenester og arbeidskraft – EUs fire såkalte friheter. I historisk lys vil vi kalle dette for ekstrem frihandels-kapitalisme. PROUT – Det nye økonomiske system Gjennom PROUT – den progressive nyttegjørings-teorien – har filosofen P.R. Sarkar lansert et fjerde forslag til løsning av de økonomiske mangelsykdommer, der fundamentet i næringslivet dannes av kooperativer. Ikke kolosser av typen Domus eller ”kooperativen” i Skandinavia, men mindre industri-, jordbruks-, handels- og konsument-kooperativer. De grunnleggende defektene ved vårt rådende system er nemlig, i følge Sarkar, økonomisk sentralisering og akkumelering av voksende formuer på færre og færre hender. Økonomiske beslutninger tas i styrerom fjernt fra dem beslutningene gjelder, dette fører både til hensynsløs behandling av de ansatte og lavere effektivitet. Den kooperative bevegelse har dårlige vilkår i dagens samfunn – da den må motstå angrep fra en aggressiv multinasjonal kapitalisme og en statlig politikk som favoriserere de store enhetene. Likevel er det i stillhet grodd fram mange kollektive virksomheter i de vestlige samfunn, både i industri, landbruk og konsum (omtalt nedenfor), som gir oppmuntrende signaler for fremtiden. I en desentralisert økonomi vil alle nødvendighets- og basisvarer så vidt mulig produseres lokalt eller regionalt. Disse varer omfatter bl.a. mat, klær, skotøy, medisiner og enkle redskaper. Unødvendig import av slike varer må stoppes. Den lokale planlegging og produksjon skal ivaretas av de lokale jordbruks- og industri-kooperativer. Et kooperativ kan bygges opp på forskjellige måter, avhengig av virksomheten, natur, lokale forhold o.l., men generelt må de ansatte eie majoriteten av andelene eller aksjene, medlemmene utgjør generalforsamlingen som godkjenner regnskap og budsjett og utnevner styre, som ansetter direktører, som igjen bør kjøpe seg inn i kooperativet. De ansattes inntekter kan således ha to kilder; én fra arbeidslønn, og én fra aksjeutbytte. For at kooperativet skal være håndterlig og oversiktlig, bør ikke medlemsmassen være for stor. De store Mondragón-kooperativene i Baskia i Nord-Spania har satt et tak på 400-500 medlemmer. Kooperativene i et område bør ha sin egen lokale investerings- og sparebank, med andeler fra kooperativenes sparefond. Den lokale banken hjelper kooperativene med billige lån, rådgivning, markeds- og kostnadsanalyser o.l. Jordbruks- og industri-kooperaitvene står i direkte samband med konsument-kooperativer, som tar seg av fordelingen av essensielle forbruksvarer. Staten tar fremdeles hånd om de mest komplekse og vidtgrenede nøkkelindustrier som kraft og energi, gruver, tungindustri, jernbane, post, tele-tjenester o.l. Dette er virksomheter som berører mange regioner og som er for kapitalkrevende og for uoversiktlige for tilfredsstillende overvåking fra de enkelte kooperativ-medlemmene. Slik nøkkel-industri drives på en ikke-profitt, ikke-tap basis for å sørge for billige leveranser til kooperativ og privat sektor. Private foretak vil fremdeles virke og blomstre. Små-industri og verksteder, butikker, handel, service og produksjon av luksusvarer kan med fordel drives av private familier. Inntekt-skatten bør avskaffes. Skattebyrden har uansett en tendens til å falle på de laveste inntektene. Isteden bør man arbeide for å minske avstanden mellom de fastsatte minimums- og maksimums-lønner. Slik vil svart arbeid bli hvit økonomi, og en del skatte-byråkrati frigjøres til mere meningsfylt arbeid enn dagens flåing av de fast lavslønte. Statens inntekter bør komme fra omsetningavgift, toll og andre avgifter, som kan variere en del fra land til land. PROUT-systemet inneholder altså viktige elementer av blandings-økonomien eller det ”keynesianske” systemet – forskjellen ligger særlig i den avgjørende vekten på kooperativer og lokal planlegging som basis i økonomien. Fordeler av kooperativer De umiddelbare fordelene av kooperativene er åpenbare i det minste i teorien, både økonomisk og sosialt. Særlig interessant i dag er den stabiliserende virkning kooperativer og sentralisert økonomi vil ha på sysselsetting og regional utvikling. Går virksomheten dårlig, så vil gjerne kollektivets medlemmer gå ned i arbeidstid eller lønn, fremfor å sette egne medlemmer på porten. Mekanisering og rasjonalisering vil heller føre til kollektivt nedsatt arbeidstid enn til oppsigelser. Den gamle drømmen om ”det gode liv” gjennom den moderne teknikken kan bare virkeliggjøres gjennom det kooperative system! I kooperativene er arbeideren medeier av sin egen arbeidsplass – noe som burde stimulere innsatsen. I tillegg er det åpenbare sosiale fordeler som større kontroll over egen livssituasjon, stabilere menneskelige forhold og rikere lokalsamfunn. Hvis vi ser på kooperativ-føderasjonen i Mondragón igjen, så hadde føderasjonen i 1992 omtrent 170 kooperativer, med over 21.000 ansatte. I 1976-86, da arbeidsløheten i andre baskiske industri-områder ble femdoblet til 23,5 %, så økte Mondragón-kooperativene sin arbeidsstyrke med 28 %. Under den økonomiske tilbakegangen i slutten av 80-årene var bare tretti koop-medlemmer uten arbeid, og de fikk trygd fra kooperativenes egne fond. En sammenslutning av gårds-enheter, et jordbrukskooperativ, vil få en langt mere rasjonell utnyttelse av maskiner, beite og arbeidskraft. Bøndene kan spleise og dele på dyre maskiner, holde hest for tungt tilgjengelig utmark, anrette fellesbeiter, skifte om stell og pass av dyr, ordne med ferier, avløsere o.l. Mange steder i Norge har gårdsbruk frivillig gått sammen om fellesfjøs og fellesbeite, nydyrking, deling av maskiner o.l. Andre lands tvangskollektivisering, f.eks. i Sovjet og Tanzania, har vært tragiske feilgrep. Iflg. PROUT er det viktig å gå psykologisk og gradvis frem og anvende en blanding av eksemplets makt, informasjon og insentiver. Prouts kooperative system innebærer økt sysselseting i landbruket. I bygdene må det oppretteholdes et nettverk av forsynings- og fordelingindustri i tilknytning til gårdsproduktene, som f.eks. desentralisert meieridrift. Vår tids ekstreme meierisentralisering er ført alt for langt, mindre enheter fører til mindre transport og forurensing, bedre service, og mere lokalt initiativ og større lokal variasjon. Det er viktig at industrien vokser opp i bygdene og ikke klumper seg sammen i storbyene. Indre betingelser for kooperativenes suksess Oppsummert kan vi angi følgende rammevilkår for utvikling av sunne kooperativer: Først av alt er en sterk indre solidaritet viktig. I Mondragón kunne man bygge på gamle verdier som trafisjonell støpe-