Skribenter i Klassekampen har flere ganger etterlyst skikkelige alternativer til dagens bankerotte kapitalisme. Helge Galtrud reiste spørsmålet ”Krisa: Hva må gjøres?” 21.11., og Jørgen Sandemose svarte med en god analyse av krisa i dag, og avrundet med noen forslag til aktivisme (”Handling mot depresjonen” 3.12.). Senere kom lederen til Mímir, ”Venstrekrisa” 12.12., der han skriver at ”venstresida må formulere en ny radikalisme nedenfra.”
Denne hansken ønsker jeg å ta opp, ved å presentere en ny økonomisk teori, som tidligere er beskrevet i Klassekampen i flere kronikker, men det er en del år siden sist, og nå er den blitt brennaktuell.
Alle med noenlunde fordomsfritt gangsyn kan se at den vestlige fri flyt kapitalismen er døende, så det haster å gi livskraftige alternativ. Og at et slikt alternativ blir en eller annen form for sosialisme, dvs kollektiv kontroll med økonomien, synes like opplagt. I 1959 lanserte den indiske filosofen Prabhat Ranjan Sarkar (1921-1990) den progressive nyttegjøringsteorien, PROUT (PROgressive Utilization Theory), som et forslag til en rettferdig verdensorden
Prout står for en blandingsøkonomi, men bærebjelken er kooperativer. Næringslivet er delt i tre sektorer:
1. Offentlig eid nøkkelindustri – det vil si at stat, fylke eller kommune kontrollerer råvare-, vann- og energiforsyning og de viktigste kommunikasjonene, med ansatte sittende i styret. Den drives etter ikke profitt, ikke tap-prinsippet. Nøkkelindustrien har en så viktig posisjon i samfunnet at den ikke kan overlates til særinteresser. Det har Vesten smertelig fått erfare de siste tiårene, for eksempel med jernbanen i Storbritannia eller helsevesenet i Skottland.
2. Den mellomstore videreforedlingsindustrien eies kollektivt av de ansatte, og de utnevner styre. Dette innebærer en nedbygging av aksjemarkedet. Hvis kooperativet blir for stort, for eksempel over 500 ansatte, kan det være nødvendig å dele det opp for å sikre indre solidaritet, oversikt og hindre fremmedgjøring. Kooperativene betjenes lokalt av kooperative banker.
3. En levende privat sektor er viktig for et samfunns velbefinnende, og det fremmer oppfinnsomhet og personlig initiativ. Mindre foretak, verksteder, butikker, restauranter og tjenester kan være familie-eide. Det er dermed ikke noe poeng å gjøre livet surt for slike forretningsfolk, slik det har skjedd tidligere i tradisjonelle sosialistiske og sosialdemokratiske samfunn. De er tvert imot en ønsket del av et sunt næringsliv. Markedet er i prinsippet fritt, der myndighetenes inngrep innskrenker seg til vern av miljø og de ansattes rettigheter.
Likevel må vi ha tak på eiendom og formue og maksimumslønn, samt en garantert minimumslønn. En hovedårsak til den alvorlige gjeldskrisen i Vesten i dag er den enorme opphopning av rikdom på få hender, og tilsvarende forringing av kjøpekraft hos under- og middelklassen. Dette har studier fra radikale økonomer som Ravi Batra og vår egen Ali Esbati vist for lenge siden, men denne lærdommen er ved å trenge igjennom til og med hos milliardærene ved World Economic Forum i Davos, i deres egen rapport Global Risks 2012. ”Ingen enkeltperson skal ha lov til å akkumulere materielle verdier uten klar tillatelse fra det kollektive rådet”, sier Prouts første grunnprinsipp. Avstanden mellom høyeste og laveste lønn skal gradvis minskes, dog uten å forsvinne helt, siden det alltid vil være arbeid med forskjellig belastning og ansvar. En annen årsak til både gjeld og fremmedgjøring er den overdrevne urbaniseringa i nesten alle verdens land. Grunnene til flukten fra landsbygda er sammensatte, men én av årsakene er et usunt, ikke bærekraftig industrilandbruk i altfor store farmer som utkonkurrerer bønder over hele verden og driver dem mot byene som siste utvei.
Sarkar vil gjenopprette et sunt, lønnsomt og balansert landbruk, og første ledd i dette er å dele verdensdelene inn i naturlige sosialøkonomiske regioner som er selvforsynte med basiske livsnødvendigheter som mat og klær. For eksempel kan Skandinavia være to til fire slike regioner. Utover fast definerte basisvarer kan det herske frihandel, men det må være strenge regler for utførsel av kapital.
Desentralisert befolkningsvekst er et ideal, derfor skal videreforedling skje nærmest mulig råvarekilden, og fond blir avsatt til oppstart av foretak i distrikter med mye arbeidsløshet.
Ovenstående er bare et utvalg av de økonomiske prinsippene. Denne organiseringen, selv om den er en blandingsøkonomi, har avgjort et kollektivt tyngdepunkt, og Sarkar kalte selv Prout for ”progressiv sosialisme”. Forskjellen fra forrige århundres sosialisme ligger særlig i fleksibiliteten og i det filosofiske grunnsynet.
Det er uklokt å sementere et bestemt samfunnssystem for all framtid, og i Prout’s femte grunnprinsipp heter det at ”metoden for nyttegjøring skal tilpasses sted, tid og person, og være av en progressiv natur” for å oppfylle den overordnede målsettingen om «størst mulig glede for flest mulig mennesker».
Det filosofiske grunnsynet kalles Neo-humanisme, som står for universell søskenskap mellom alle folk og nasjoner, som i humanismen, men i tillegg omfatter dyr og planter, som i dyp-økologien. Men innsikten går videre enn ren fornuft. Økonomien må bygge på en grundig analyse av mennesket og dets natur og behov, utover de rent overfladiske, og menneskets dypeste natur iflg. Sarkar er streben etter mental glede, ro og realisering. Prout er altså dypest sett ikke materialistisk, men idealistisk. Men brød og smør er et nødvendig grunnlag for all slags frigjøring.
Det hersker nå bred enighet om årsakene til krisen blant sosialister, tror jeg, hvor noe av hovedgrunnen er forverringen av kjøpekraft og levestandard hos store deler av vestens befolkning, spesielt middel- og underklasse. Det hjelper ikke med tekniske monetære løsninger, større pengemengde, rente opp eller ned eller lignende, slike virkemidler er nå uttømt.
Jeg tror også svært mange sosialister utenom vår gruppe er enige om den framtidige organiseringen av økonomien, slik den er skissert ovenfor (blant annet er prinsipp-programmet til Bevegelsen for Sosialisme temmelig likt). Vi er ikke uten et helhetlig alternativ, slik våre motstandere påstår.
Vi mener Sarkars ideer kan vitalisere hele venstresiden.
På Europa-turen i 1979, stående foran Berlinmuren, spådde han kommunismens snarlige fall. Men kapitalismen ville ikke nyte seieren lenge, og i 80-årene stresset han gjentatte ganger at det hastet med å bygge opp folkelige bevegelser med den nye livskraftige ideologien, for at menneskeheten ikke skulle bli kastet ut i kaos, villskap og nye lidelser. ”Bare Prout kan redde verden fra depresjonen”, erklærte han, ”Vi er nær det siste stadiet på Vaeshya [kapitalist] æraen. Dette er den aller beste anledningen til å skape en all-round revolusjon.”
(Denne kronikken ble først publisert i Klassekampen den 20.02.2012)
