Innledning

 

• Vi, underskriverne av dette manifestet, erklærer at de fem nordiske landene, – Norge, Sverige, Danmark, Island og Finland, sammen med de autonome områdene Færøyane og Åland, – snarest bør gå sammen til en økonomisk og forsvarspolitisk union.
• Våre fem nasjoner har vært kasteballer og nyttige redskaper for stormaktenes økonomiske og militære interesser, enten de kaller seg EU, NATO, Tyskland, Russland, Storbritannia og så videre.
• Dette har vært mulig siden vi har opptrådt splittet hver for oss, selv om vi har grunnleggende felles interesser. Sammen vil vi bli en av verdens mektigste regioner og ikke lenger bønder i stormaktenes sjakkspill.
• Vi krever råderett over egen økonomi og naturressurser.
• Vi avviser EU’s fire «friheter»; fri flyt av kapital, varer, tjenester og arbeidskraft; og angrepene på den vellykkede nordiske sosialøkonomiske modellen.
• Vi ønsker isteden et grønt, desentralisert og etisk næringsliv og landbruk med høy grad av selvforsyning. Norden danner en naturlig sosialøkonomisk enhet som er selvforsynt med alle essensielle råstoffer, korn, næringsmidler og energi.
• Våre ungdommer skal ikke sendes ut som leiesoldater til fremmede land for å tjene stormaktenes behov for energi og råstoffer.
• Vi skal bygge opp et forsvar, ikke angrep, som kan forsvare Nordens landmasser og territorialfarvann.

For å virkeliggjøre disse målene, bør vi anta følgende økonomiske og sikkerhetspolitiske prinsipper:

 

1. Økonomiske prinsipper

 

Vi er overbevist om at årsaken til verdens dype sosiale og økonomiske krise er den uhemmede fri flyt- kapitalismen. Men reformer av kapitalismen vil ikke løse problemene. Derfor lanserer vi de nedenstående prinsippene, som er en form for blandingsøkonomi, men der hovedvekten ligger på kollektiv, samfunnsmessig kontroll med økonomisk virksomhet.

1. Næringslivet er naturlig delt i tre sektorer: Offentlig eid nøkkelindustri – det vil si at stat, fylke eller kommune kontrollerer råvare-, vann- og energiforsyning og de viktigste kommunikasjonene, med ansatte sittende i styret. Den drives etter ikke profitt, ikke tap-prinsippet. Nøkkelindustrien har en så viktig posisjon i samfunnet at den ikke kan overlates til særinteresser. Det har Vesten smertelig fått erfare de siste tiårene, for eksempel med jernbanen i Storbritannia og Sverige eller helsevesenet i Skottland.
2. Den mellomstore videreforedlingsindustrien eies kollektivt av de ansatte, og de utnevner styre. Dette innebærer en nedbygging av aksjemarkedet. Hvis samvirkene blir for store [for eksempel over 500 ansatte], kan det være nødvendig å dele dem opp for å sikre indre solidaritet, oversikt og hindre fremmedgjøring. Kooperativene betjenes lokalt av kooperative banker.
3. En levende privat sektor er viktig for et samfunns velbefinnende, og det fremmer oppfinnsomhet og personlig initiativ. Mindre foretak, verksteder, butikker, restauranter og tjenester kan være familie-eide. Det er dermed ikke noe poeng å gjøre livet surt for slike forretningsfolk, slik det har skjedd tidligere i tradisjonelle sosialistiske samfunn. De er tvert imot en ønsket del av et sunt næringsliv. Markedet i denne sektoren er i prinsippet fritt, der myndighetenes inngrep innskrenker seg til vern av miljø og de ansattes rettigheter.
4. Vi må ha tak på eiendom og formue og maksimumslønn. En hovedårsak til den alvorlige gjeldskrisen i Vesten i dag er den enorme opphopning av rikdom på få hender, og tilsvarende forringing av kjøpekraft hos under- og mellomklassene.
5. Fraflyttinga fra bygdene er gått for langt. En av årsakene er et usunt, ikke bærekraftig industrilandbruk i altfor store farmer som utkonkurrerer bønder over hele verden og driver dem mot byene som siste utvei. Vi vil gjenopprette et sunt, lønnsomt og balansert landbruk, med strengt importvern av basisvarer. Isteden bør subsidiene være minimale, slik at bøndene planlegger produksjonen etter det folk virkelig trenger.  Desentralisert folkevekst er et ideal, og videreforedling skal skje nærmest mulig råvarekilden.
6. For å virkeliggjøre disse prinsippene må Norge og Island melde seg ut av EØS, og Sverige og Danmark ut av EU. Vi kan isteden søke et nordisk økonomisk samarbeid, Nordøk, som nesten ble dannet i 1970.

Om plan og fri markedsøkonomi

 

Kapitalister vil ha sentralisert produksjon i svære enheter grunnet «stordriftsfordeler», og dermed mindre kostnad per salgsprodukt.

Men, som mange har pekt på, det fins en skare med eksterne kostnader, for samfunnet og individene, som ikke føres inn i bøkene på regnskapet til den enkelte bedrift.

Eksempler på slike eksterne kostnader er både økonomiske, sosiale og psykologiske: Forurensninger fra transport, slitasje på motorveier, høyere kostnader på drivstoff pga høyere etterspørsel, usikkerheten ved ikke å være selvforsynt på basisvarer, urbanisering, – som driver opp bokostnader, gjeld og kriminalitet, trangboddhet og fremmedgjøring, – og marginalisering av landsbygda.

Konklusjonen blir: Samfunnsøkonomisk, sosialt og psykologisk gir desentralisert vekst mye større fordeler.

Derfor må økonomisk planlegging skje på det nederste nivået, av regionale råd, tilsvarende om lag en million innbyggere, der basisvarene blir produsert. Er områdene for små, kan de alliere seg med naboregioner.

Lokale samvirke vil forsyne lokal industri med råvarer, og lokale konsument-kooperativ vil handle fra disse lokale produsentene – både fra primærprodusenter og industri. Fungerer et samvirke dårlig pga. slurv og sløvhet ut fra sin monopolstilling, så kan man utsette det for konkurranse fra naboregioner. Men beslutningene for slikt ligger suverent hos det regionale rådet – ikke på noe anbudstvang eller dogmatisk markedstenking. «Det regionale rådet» består av delegerte fra produsent- og forbrukerkooperativer, offentlige og private foretak, bønder og politisk administrasjon – kort sagt hele ervervslivet. Disse rådene er kimen til et økonomisk demokrati som involverer folk året rundt, ikke bare hvert fjerde stemmeår.

 

Videreforedling skal skje nærmest mulig råvarekilden, f.eks. meieri, treforedling, fiskeforedling, sylting osv.

Grunnene til flukten fra landsbygda er sammensatte, men én av årsakene er et usunt, ikke bærekraftig industrilandbruk i altfor store farmer som utkonkurrerer bønder over hele verden og driver dem mot byene som siste utvei.

Styresmaktene har vært hypnotisert av ”stordriftsfordeler”, selv om studier over hele verden viser at små bønder er vel så produktive og behandler jorda bedre.

Mange steder, trolig de fleste, er det naturlig med samdrift og felles utmarksfjøs, og vi vil hjelpe fram slike kooperativ der det er fornuftig, men ikke på bekostning av sysselsettinga i landbruket, som allerede er for lav.

Subsidiene bør skjæres ned, slik at folk skal betale det maten koster, så bøndene legger opp produksjonen etter det folk trenger. Vi må heller ha sterkt importvern på fast definerte basisvarer, som melk, visse grønnsaker, korn, ull, og lignende. Så lenge vi har nok gras til fôr hjemme, så skal vi ikke importere kraftfôr. Kraftfôret legger beslag på matjord og driver opp prisene i fattige land.

Utover fast definerte basisvarer og en del halvessensielle nødvendighetsvarer kan det herske frihandel, men det må være strenge regler for utførsel av kapital. En naturlig frihandelsregion for Norge er Norden, og vi vil blåse nytt liv i NORDØK, nordisk økonomisk union, som nesten ble virkeliggjort i 1970. Dette er helt i tråd med ønskene til de nordiske folkene, og næringene i Norden utfyller hverandre på en glimrende måte.

 

 

III.              Sikkerhetspolitikk

 

Våre fem nasjoner går sammen i et Nordisk forsvarsforbund, som ble foreslått av Sverige i 1946. Det innebærer at alle nordiske land går ut av NATO. Viktigste menneskerettighet er retten til et verdig liv i fred. Norden må føre en konsekvent fredspolitikk bygd på prinsippet om fredelig sameksistens, forsvare folkerettens prinsipper om selvbestemmelse og ikke-innblanding. Norden må arbeide for opprettelsen av kollektive sikkerhetsordninger som erstatter militærallianser, og motarbeide NATOs nye aggressive militærstrategi.

 

Fra Norge:                                                                 Fra Island:                                        Fra Finland:

Edvard Mogstad,                                                       Ingibjörg Karlsdóttir,                      Antti Kivivalli,

Roar Bjønnes,                                                            Einar T Ingimundarson,                  Marko Ojala,

Ole Morten Lyng                                                       Bergur þorgeirsson                            Pirkko Järvi

 

Fra Sverige:                                                              Fra Danmark:

Gerda Dufwa,                                                            Ole Brekke,

Håkan Schönberger                                                 Maria Fagerlund

 

 

English version:

The Nordic Manifesto was put together by a group of Proutists from the Nordic nations during the last days of 2014, at Ydrefors in Southern Sweden. Norway had already got its manifesto, and the other Nordics recognised that the problems and solutions in different areas of society were quite akin to the Norwegian ones. Simultaneously, we wanted to further the widely popular idea of a joint Nordic front against EU “free” trade capitalism. The draft was written by Edvard Mogstad and Dada Krsnasevananda, and then approved by the others present. Finally, it was approved by representatives from all the five Nordic Samajas at the Prout Convention in Vig July 2015, and signed.

The manifesto will be a tool for progressives of all the Nordic nations to confront capitalism with Proutist inspired solutions.

 

 

Nordic Manifesto

 

 

Vision: An independent political, economic and cultural alliance of Nordic countries based on our progressive history, similarities and close cooperation. We share a vision of living cooperatively, in harmony with nature, while developing our cultural independence.

 

Mission: To create a self-reliant, sustainable and fair Nordic region by advancing common Nordic values and creating a common economic and defence union which respects the right to local planning and self-determination. By so doing to provide a viable alternative to the EU and global free trade capitalism.

 

Platform

 

I.                   Cultural kinship

 

The Nordic peoples share some common cultural traits, which make such a cooperation feasible:

We share a common history, common language (except Finnish and Sami), and religious background. We share what is known as the Nordic model, which is characterized by

 

• An egalitarian society, with relatively small differences between rich and poor.
• A mixed economy with large public sector (about 40-45 % of GNP).
• High wages due to strong trade unions in tripartite negotiations with employers and government mediation. The workers are represented in the steering boards.
• High labour productivity
• Good welfare system, with safety net for the unfortunate
• Cooperative traditions
• High level of trust between people
• Trustworthy and tempered negotiation culture
• Relatively corruption free administration

 

The Nordic model has historically been a progressive island in a capitalist world, but, due to the pressures and expansion of global capitalism, the vulnerability of this Nordic model has been exposed. In order to ensure the welfare of the Nordic people and the environment in which they live, the Nordic model must be developed further in ways outlined below.

 

II.                 Economic principles

 

We are convinced that the cause of the world’s deep social and economic crisis is the free flow capitalism. But reforms of capitalism will not solve the problems. Therefore, we launch the following principles, which are a form of mixed economy, but the emphases are on collective societal control over economic enterprise.

 

 

Three Tier Economy

 

1. The economy is naturally divided into three sectors: Publicly controlled key industries, – that is state or commune control of raw materials like mineral ores, water- and energy supply and the most important communications, – with workers sitting in the boards. They are run after non-profit, non-loss principle. The key industries have such a key role in society that they can’t be left to selfish interests. This the West has painfully experienced the last decades, for instance with the railroads in Great Britain and Sweden, or the health care in Scotland.

 

2. The employees should own the medium sized processing industries collectively, and they appoint the board. This implies dismantling of the stock market. If the cooperatives get too big (for instance more than 500 employees), it can be necessary to divide them in order to secure inner solidarity, overview and counter alienation. The cooperatives would be served locally by cooperative banks.

 

3. A thriving private sector is important for the well-being of society, and it fosters inventiveness and personal initiative. Smaller enterprises, workshops, boutiques, restaurants and services can be family owned. It is therefore no point in making life sour for such business people, as has happened traditionally in socialist societies. On the contrary, they are a wanted part of a sound economy. The market in this sector is free in principle, where interferences from the authorities are restrained to protection of environment and workers’ rights.

 

Ceilings on Wealth:

There must be ceiling on wealth, and a maximum salary. A main cause of the serious debt crisis in the West today is the enormous amassing of wealth on few hands, and accordingly the dwindling of buying power with the under- and middle classes.

 

Decentralization

Capitalists will have centralized production in large centres based on “economies of scale” to reduce unit costs.

But, as many have pointed out, there is an increase in external costs for society and individuals that don’t appear in the accounts of unit costs.

Examples of external costs  are economic, social and psychological: Pollution from transportation, wear and tear on motorways, higher energy costs due to higher demand, insecurity in not being self-sufficient, urbanization that drives up living costs, debt and criminality, depleted housing standards, alienation and marginalization of the countryside.

The conclusion:  Decentralized growth gives greater advantages economically, socially, and psychologically.

Therefore, economic planning shall take place at the most decentralized level by regional councils where raw materials are produced. Where areas are too small to be efficient, they can combine with neighbouring regions.

Local cooperatives will supply local industry with raw materials, and consumer cooperatives will purchase from these local producers, both from primary producers and industry.  If the cooperatives become lethargic due to their monopoly competition can be invited from neighbouring regions.  Decisions for such competition lie solely with regional councils and not because of some obligatory competition or dogmatic market theory.

 

Processing shall take place as close as possible to the raw material source, for example: dairy, forestry, fishing and petroleum.

 

Agriculture and Environment:

The flight from the countryside has gone far too far. One cause is an unhealthy, not sustainable industrial agriculture in too big farms that outcompete farmers over the whole world and drives them to the cities as their last resort. We shall re-establish a sound, ethical, viable and balanced agriculture. Farmers must plan their production according to what the people really need therefore subsidies should be minimal and food prices raised to reflect the true costs of production. We would rather have import protections on basic goods such as milk, vegetables, grains, and wool. Decentralised growth is an ideal, and processing should happen as close to the sources as possible.

 

Governing bodies have been hypnotized by “economics of scale” even though studies over the world show that small farms are equally productive and protect the environment better.

 

Many places, possibly most, it is natural to cooperate and have common pastures and we want to promote cooperation when it is rational but not at the cost of employment in agriculture as is the case at the moment.

 

As long as there is sufficient grass at home, we should not import animal fodder. Producing animal fodder takes agricultural land from human food production and drives up the food prices in poor countries.

 

Recognizing the interdependence of all life appropriate care must be given to the environment and the welfare of animals and plants. With a decentralized economy and an emphasis on local self-reliance and local level planning, many of the current causes of the environmental problems will be removed. The security and welfare of animals and plants should be further protected by guaranteeing their existential rights in the constitution itself.

 

 

 

Nordek:

Apart from defined basic goods and some essential products free markets shall prevail, but there should be strict controls of export of capital. The Nordic countries are a natural free market region and we will breath new life into the Nordic Economic Union that almost became a reality in 1970.  This is fully in line with the desires of the Nordic populations and the economic potential of the Nordic countries complement each other brilliantly. To realize these principles, Norway and Iceland must break with EØS, and Sweden, Finland and Denmark leave the EU.

 

 

III.              Security Policy

 

Our Nordic countries should together form a Nordic Defence Union, proposed by Sweden in 1946. It implies that Norway, Denmark and Iceland leave the NATO. The most important human right is the right to a worthy life in peace. Norden must lead a consequent peace policy founded on peaceful coexistence and defend the principles of International Law on self-determination and non-intervention. Norden must work for the establishment of collective security accords and a stronger United Nations that replace military alliances, and counter NATO’s new aggressive military strategy.

 

1. Conclusion

 

The goals of the Nordic Alliance are to free our countries from exploitation from outside and unite our forces for the best of our peoples.

But bread and butter is not the final goal. Our philosophical foundation is Neo-humanism, which stand for universal siblinghood between all peoples and nations, like in Humanism, but also encompassing animals and plants like in the deep ecology. But this insight goes further than simple logic. The economy must rest upon a thorough analysis of human nature and needs, beyond purely superficial ones, and our deepest nature is a yearning for mental happiness, peace and self-realisation.

 

Edvard Mogstad,                                                       Ingibjörg Karlsdóttir,

Roar Bjønnes,                                                            Einar T Ingimundarson,

Ole Morten Lyng, Norge                                          Bergur þorgeirsson, Island

 

 

Gerda Dufwa,                                                            Ole Brekke,

Håkan Schönberger, Sverige                                  Maria Fagerlund, Danmark

 

 

Antti Kivivalli,

Marko Ojala,

Pirkko Järvi, Finland