Av Trond Øverland
Alle bekymrer seg for kapitalismen, men hva er egentlig feil med den, og kan noe gjøres?
I finansielle og industrielle kretser hevdes det gjerne at kapitalisme er dynamisk og fornyende. Samtidig pekes det på at sosialismens krav om utjevning resulterer i uansvarlighet, makelighet og omfattende oppbremsing i form av kynisme, korrupsjon og andre samfunnsøkonomiske onder.
Hvis vi tillegger denne siste påstanden en viss historisk verdi, hva kan vi da si om utsiktene for den globale kapitalismen? Vil økonomisk vekst fortsette å gå mot et uendelig høyeste punkt, eller har også kapitalismen en grense?
Selvfølgelig har kapitalisme en tålegrense. Kapitalismens bristepunkt er lik materiens grense. Et marked kan bare tilby et visst antall produkter til et visst antall forbrukere. Å gå utover denne rammen blir å hengi seg til uvirkelighet og spekulasjon.
Så den dag det stadig mindre antallet styrtrike finner at de ikke ønsker å investere, i et marked som ikke lenger tilbyr en rimelig grad av realistisk forventet profitt, er festen over.
De bankkrisene vi har hatt de siste årene er å likne med de første gjestene som forlater festen. Hva slags fest har de vært på? Det er den festen ingen har betalt for. Alt er betalt med andres penger.
Det kapitalistiske systemet er dypt inne i siste del av «lånesvingen». Når deltakerne kommer ut på oppløpet, vil det ikke finnes tilgjengelig kapital. Resultatet blir at ingen kommer i mål. Alle vil fekte fortvilet etter styrkedrikk, men de mange ulike flaskene og produktene som tilbys er fylt med bare lureri. Og de få flaskene med virkelig futt i seg selges til blodpenger som ingen av de bunnskrapte deltakerne kan kjøpe.
Galopperende gjeld høyt og lavt, grov økonomisk utbytting over alt, og mangel på lokal styring av ressurser og arbeidskraft er blant de grunnleggende årsakene til at vi nå står foran et globalt sammenbrudd.
Den fundamentale årsaken er systemets uavvendelige tendens til å samle verdiskapningen på stadig færre hender. Denne økonomiske sentraliseringen kveler til slutt hele systemet. Dette er kapitalismens reelle dynamikk og det som vil sette et endelig punktum for denne globale rovdriften. Når sentraliseringen er komplett, og det ikke lenger finnes steder å «stikke ned sugerøret», slik mygg suger blod, er festen over.
