Donald Trumps uttalelser om Norge reiser et større spørsmål: Hvor avhengig bør Nordens sikkerhet og fremtid være av USA? «Frankly, Norway sucks. Norway has become a shithouse country.» Slik omtalte Donald Trump Norge under et valgkampmøte i Michigan 25. oktober 2026, i forbindelse med striden om Nobels fredspris. Uttalelsen aktualiserer et langt viktigere spørsmål: Hvor stor reell selvstendighet har de nordiske landene i forholdet til USA? NATO og amerikansk dominans NATO er i stor grad avhengig av amerikansk militærmakt, etterretning, logistikk og strategiske ressurser. Selv om medlemslandene formelt bestemmer over egen sikkerhetspolitikk, er den faktiske handlefriheten begrenset av denne avhengigheten. Politiske endringer i Washington kan få direkte konsekvenser for sikkerheten i hele Norden. Det er derfor relevant å diskutere om de nordiske landene bør utvikle en forsvarsevne som i langt større grad kan fungere uten amerikansk støtte. En nordisk forsvarsunion kan være et alternativ, også med tanke på et mer selvstendig forhold til NATO. Fem land med mye til felles Norge, Sverige, Danmark, Finland og Island deler historie, kultur, demokratiske tradisjoner og grunnleggende samfunnsverdier. De har også felles strategiske interesser i Arktis, Nord-Atlanteren og Østersjøområdet. Et tettere nordisk samarbeid kan omfatte felles forsvarsplanlegging, militære styrker, forsvarsindustri, energisikkerhet og beskyttelse av kritisk infrastruktur. Samarbeidet gjennom NORDEFCO viser at det allerede finnes et grunnlag å bygge videre på. Samtidig har Norden samlet betydelige økonomiske ressurser, avansert teknologi og sterke offentlige institusjoner. Dette gir muligheter for tettere samarbeid også innen industri, handel, forskning og energi. En nordisk union? En nordisk union trenger ikke nødvendigvis å bety at de eksisterende nasjonalstatene avskaffes. Det kan også handle om felles institusjoner og en mer samordnet politikk på områder der landene har sammenfallende interesser. Også forholdet til EU bør utfordres. Med storkapitalens innflytelse og sterke økonomiske bindinger til USA er det grunn til å spørre om dagens modell tjener Nordens interesser. Et nordisk alternativ kan åpne for større økonomisk selvstendighet, mer desentralisert eierskap og sterkere lokal kontroll over ressurser og verdiskaping. Økonomien bør først og fremst tjene menneskene og lokalsamfunnene, ikke konsentrere makt og rikdom hos stadig færre. En slik utvikling vil kreve demokratiske beslutninger og avklaringer om suverenitet, økonomi og internasjonale forpliktelser. I Norge finnes allerede den tverrpolitiske foreningen Fritt Norden Norge, som arbeider med nordisk samarbeid og større selvstendighet. Et alternativ til avhengigheten av USA De nordiske landene har både ressursene, kompetansen og felles interesser som kan danne grunnlaget for et tettere politisk og militært samarbeid. Hvorfor ikke ta diskusjonen om en nordisk union med felles forsvar og større uavhengighet av USA og NATO på alvor? Mer informasjon om Fritt Norden Norge: https://www.frittnorden.no/ Marcin Winniczuk Marcin Winniczuk er skribent og pedagog med bakgrunn fra Suwałki-regionen i det nordøstlige Polen, et historisk grenseland mellom ulike kulturer, språk og historiske erfaringer. Med erfaring fra både polsk og norsk samfunnsliv skriver han om historie, fred, geopolitikk, mediekritikk og forholdet mellom Øst- og Vest-Europa, med særlig vekt på historisk hukommelse og kritiske perspektiver på makt og offentlig debatt.
Nordisk forbund framfor EU eller Nato
Det er tilløp til panikk blant dei nordiske og europeiske leiarane no som Den store Far i Washington meiner at dei bør klare seg sjølve. Dei er blitt så vande til å lyde og tilbe herren sin, dei har kriga for amerikanske interesser out-of-area, dei har viljug vore med på å sanksjonere, til eigen skade, og bjeffe på den store, stygge bjørnen i aust da det passa herren, berre for å sjå at meisteren fekk andre planar og etterlèt dei aleine med den sinte bamsen. Så kva skal dei små, nordiske landa gjera no? Den indiske filosofen P.R. Sarkar har skrive at «Du kan ikkje vera eit lam i eit samfunn av tigrar!», og at «Tida renn ut for små nasjonar». Dei historielause leiarane i riksdagar og ting leitar etter ein ny herre, ei ny stormakt, og somme tykkjer ho er funnen i Bryssel. Løysinga ligg ope i dagen: Dei nordiske landa treng ikkje knele for føydalherrar; i Washington, Bryssel, Berlin, eller Moskva for den saks skuld. Dei må rette ryggen og slå seg saman, for felles tryggleik og interesser. Eit sameint Norden blir så sterkt økonomisk og militært at dei ikkje treng å ta imot ordrar utanfrå. Norden er så lik i kultur, folkesetnad, språk og historie at dei høyrer naturleg saman, til skilnad frå folka lenger sør i Europa. Historia bør ha lært oss kor farleg det er å leggja lagnaden sin i hendene på ein føydalherre, som kan vera godlynt i dag, i morgon, men om tretti år? Dette har Danmark nyleg fått røyne i den siste Grønlandssaka. Eit nordisk forbund er ingen ny tanke; det har vore prøvd før – mange gonger. I Middelalderen var samlingstanken drive fram av aggressive nasjonar som freista å erobre dei andre med våpenmakt, først Danmark i vikingtida under Svein Tjugeskjegg og Knut den mektige, deretter Norge under Harald Hardråde. I sein middelalder var Norge igjen den aggressive pådrivaren under Håkon 5. Magnusson, og det kulminerte med Kalmarunionen i 1397, under dronninga Margrete, enka etter Håkon 6. No var alle dei nordiske landa eina under éin monark, inkludert Island og Grønland, som høyrte til Norge, og Finland, som var ein del av Sverige. Haken ved Kalmarunionen var at han var dominert av den mektigaste nasjonen – Danmark – og Sverige gjekk inn og ut, heilt til dei braut avgjerande med Gustav Vasa etter Stockholms blodbad i 1520. Så vart Sverige mektigast, og prøvde å ta Danmark-Norge, som ende med freden i København i 1660 og dei grensene vi har i dag. Men tru ikkje at desse forsøka tok slutt. I Sverige og Danmark forstod høge politikarar som Johan Gyllenstierna, Hannibal Sehested, Gyldenløve og Griffenfeld at erobring og tvang ikkje var vegen, og det førte til Lundaforbundet i 1679, som var eit utanriks- og handelspolitisk fellesskap, og ein myntunion. Nederlanda og Frankrike tvang landa våre til å gi opp dette forbundet etter Gyllenstiernas død. I dei følgjande tre hundre år fekk vi mange freistnader på friviljuge forbund som stort sett er ukjende for vårt nordiske publikum. Men kvar gong dette lukkast, blanda stormaktene seg inn og hindra tettare samarbeid. Eit sterkt, sameina Norden var det siste stormaktene ville ha. England, Nederlanda, Frankrike, Russland, Tyskland og USA har i tur og orden systematisk nytta splitt-og-hersk slik at dei kan bruke dei rike nordiske ressursane til eigen bate. Spesielt var dei imot at same makt stod på båe sider av Øresund, som før 1660. I 1691 vart vi igjen samde om eit nøytralitetsforbund, men det vart splitta av stormaktene i 1696. I 1756 og igjen i 1794 freista vi nye nøytralitetsforbund, som brast med Napoleonskrigane. På midten av 1800-talet var Skandinavismen svært populær, og den barnlause danskekongen, Frederik 7, freista å få den svenske kongen som etterfølgjar. Tyskland og Russland sette seg tvert imot. Under andre verdskrigen gjekk alvoret opp for Sverige og Finland. Etter den finsk-sovjetiske vinterkrigen 1939-40 og det tyske overfallet på Norge, ville Sverige og Finland, hausten 1940, danne eit statsforbund! Dei fekk eit trugande Njet og Nein frå Stalin og Hitler. Etter krigen føreslo Sverige Nordisk forsvarsforbund, i 1948. Dette vart forpurra av USA, med ryktespreiing og skremsler om sovjetiske erobringsplanar før Arbeidarpartiets landsmøte, og Danmark og Norge gjekk inn i Nato. I 1970 prøvde dei nordiske landa ein nordisk økonomisk union, NORDØK, som ville vera eit nordisk alternativ til EU. Tingingane gjekk raskt unna, men kort før ratifisering insisterte dei danske (og norske) EU-tilhengjarane garanti for dobbel medlemskap i Nordøk og EU. Dette var uakseptabelt for Finland, men også for Sverige, fordi det streid mot nøytralitetspolitikken deira! Men i media på den tida fekk Finland skulda, dei skulle ikkje få «lov» av Sovjetunionen. Den finsk-ålandske redaktøren Atos Wirtanen skreiv i 1942, at «Ett enat Norden är ingen utopi, det är en historisk nödvändighet. Utopisk är den tron, att ett splittrat Norden skulle kunna fortstå ograverat under en osäker morgondag. Förverklingandet av den gamla nordiska enhetsdrömmen är en statsmannauppgift, kanske den största som kan föreläggas nordiska statsmän.» (Ett enat Norden, Helsingfors 1942) Så der står Norden no – underlagt amerikansk militær okkupasjon og EUs økonomiske diktat. Nokon statsmann (eller kvinne) av format har vi sakna lenge. Men historia har vist oss at dei nordiske landa gong på gong har freista å sameine seg, – og det er den einaste farbare vegen på lang sikt. Kor tett samanslutninga skal vera, kan diskuterast, men eg og mange nordistar vil ha eit statsforbund, ikkje ein forbundsstat, men ein konføderasjon der landa har kvar sine parlament og lover, men at dei har felles forsvar og marknad. Det nordiske forbundet vil vera mellom dei største i verda, nok til å gjera dei sjølvstendige andsynes Washington, Bryssel, Moskva, eller kven det skulle vera! Edvard Mogstad, historikar, Styreleiar i Fritt Norden Norge [Fritt Norden har nasjonale avdelingar i Norge, Sverige og Danmark, og dei arrangerer Nordisk folkeriksdag kvart år, på omgang i dei nordiske landa.]
Fellesnordisk manifest
Innledning Vi, underskriverne av dette manifestet, erklærer at de fem nordiske landene, – Norge, Sverige, Danmark, Island og Finland, sammen med de autonome områdene Færøyane og Åland, – snarest bør gå sammen til en økonomisk og forsvarspolitisk union. Våre fem nasjoner har vært kasteballer og nyttige redskaper for stormaktenes økonomiske og militære interesser, enten de kaller seg EU, NATO, Tyskland, Russland, Storbritannia og så videre. Dette har vært mulig siden vi har opptrådt splittet hver for oss, selv om vi har grunnleggende felles interesser. Sammen vil vi bli en av verdens mektigste regioner og ikke lenger bønder i stormaktenes sjakkspill. Vi krever råderett over egen økonomi og naturressurser. Vi avviser EU’s fire «friheter»; fri flyt av kapital, varer, tjenester og arbeidskraft; og angrepene på den vellykkede nordiske sosialøkonomiske modellen. Vi ønsker isteden et grønt, desentralisert og etisk næringsliv og landbruk med høy grad av selvforsyning. Norden danner en naturlig sosialøkonomisk enhet som er selvforsynt med alle essensielle råstoffer, korn, næringsmidler og energi. Våre ungdommer skal ikke sendes ut som leiesoldater til fremmede land for å tjene stormaktenes behov for energi og råstoffer. Vi skal bygge opp et forsvar, ikke angrep, som kan forsvare Nordens landmasser og territorialfarvann. For å virkeliggjøre disse målene, bør vi anta følgende økonomiske og sikkerhetspolitiske prinsipper: Økonomiske prinsipper Vi er overbevist om at årsaken til verdens dype sosiale og økonomiske krise er den uhemmede fri flyt- kapitalismen. Men reformer av kapitalismen vil ikke løse problemene. Derfor lanserer vi de nedenstående prinsippene, som er en form for blandingsøkonomi, men der hovedvekten ligger på kollektiv, samfunnsmessig kontroll med økonomisk virksomhet. Næringslivet er naturlig delt i tre sektorer: Offentlig eid nøkkelindustri – det vil si at stat, fylke eller kommune kontrollerer råvare-, vann- og energiforsyning og de viktigste kommunikasjonene, med ansatte sittende i styret. Den drives etter ikke profitt, ikke tap-prinsippet. Nøkkelindustrien har en så viktig posisjon i samfunnet at den ikke kan overlates til særinteresser. Det har Vesten smertelig fått erfare de siste tiårene, for eksempel med jernbanen i Storbritannia og Sverige eller helsevesenet i Skottland. Den mellomstore videreforedlingsindustrien eies kollektivt av de ansatte, og de utnevner styre. Dette innebærer en nedbygging av aksjemarkedet. Hvis samvirkene blir for store [for eksempel over 500 ansatte], kan det være nødvendig å dele dem opp for å sikre indre solidaritet, oversikt og hindre fremmedgjøring. Kooperativene betjenes lokalt av kooperative banker. En levende privat sektor er viktig for et samfunns velbefinnende, og det fremmer oppfinnsomhet og personlig initiativ. Mindre foretak, verksteder, butikker, restauranter og tjenester kan være familie-eide. Det er dermed ikke noe poeng å gjøre livet surt for slike forretningsfolk, slik det har skjedd tidligere i tradisjonelle sosialistiske samfunn. De er tvert imot en ønsket del av et sunt næringsliv. Markedet i denne sektoren er i prinsippet fritt, der myndighetenes inngrep innskrenker seg til vern av miljø og de ansattes rettigheter. Vi må ha tak på eiendom og formue og maksimumslønn. En hovedårsak til den alvorlige gjeldskrisen i Vesten i dag er den enorme opphopning av rikdom på få hender, og tilsvarende forringing av kjøpekraft hos under- og mellomklassene. Fraflyttinga fra bygdene er gått for langt. En av årsakene er et usunt, ikke bærekraftig industrilandbruk i altfor store farmer som utkonkurrerer bønder over hele verden og driver dem mot byene som siste utvei. Vi vil gjenopprette et sunt, lønnsomt og balansert landbruk, med strengt importvern av basisvarer. Isteden bør subsidiene være minimale, slik at bøndene planlegger produksjonen etter det folk virkelig trenger. Desentralisert folkevekst er et ideal, og videreforedling skal skje nærmest mulig råvarekilden. For å virkeliggjøre disse prinsippene må Norge og Island melde seg ut av EØS, og Sverige og Danmark ut av EU. Vi kan isteden søke et nordisk økonomisk samarbeid, Nordøk, som nesten ble dannet i 1970. Om plan og fri markedsøkonomi Kapitalister vil ha sentralisert produksjon i svære enheter grunnet «stordriftsfordeler», og dermed mindre kostnad per salgsprodukt. Men, som mange har pekt på, det fins en skare med eksterne kostnader, for samfunnet og individene, som ikke føres inn i bøkene på regnskapet til den enkelte bedrift. Eksempler på slike eksterne kostnader er både økonomiske, sosiale og psykologiske: Forurensninger fra transport, slitasje på motorveier, høyere kostnader på drivstoff pga høyere etterspørsel, usikkerheten ved ikke å være selvforsynt på basisvarer, urbanisering, – som driver opp bokostnader, gjeld og kriminalitet, trangboddhet og fremmedgjøring, – og marginalisering av landsbygda. Konklusjonen blir: Samfunnsøkonomisk, sosialt og psykologisk gir desentralisert vekst mye større fordeler. Derfor må økonomisk planlegging skje på det nederste nivået, av regionale råd, tilsvarende om lag en million innbyggere, der basisvarene blir produsert. Er områdene for små, kan de alliere seg med naboregioner. Lokale samvirke vil forsyne lokal industri med råvarer, og lokale konsument-kooperativ vil handle fra disse lokale produsentene – både fra primærprodusenter og industri. Fungerer et samvirke dårlig pga. slurv og sløvhet ut fra sin monopolstilling, så kan man utsette det for konkurranse fra naboregioner. Men beslutningene for slikt ligger suverent hos det regionale rådet – ikke på noe anbudstvang eller dogmatisk markedstenking. «Det regionale rådet» består av delegerte fra produsent- og forbrukerkooperativer, offentlige og private foretak, bønder og politisk administrasjon – kort sagt hele ervervslivet. Disse rådene er kimen til et økonomisk demokrati som involverer folk året rundt, ikke bare hvert fjerde stemmeår. Videreforedling skal skje nærmest mulig råvarekilden, f.eks. meieri, treforedling, fiskeforedling, sylting osv. Grunnene til flukten fra landsbygda er sammensatte, men én av årsakene er et usunt, ikke bærekraftig industrilandbruk i altfor store farmer som utkonkurrerer bønder over hele verden og driver dem mot byene som siste utvei. Styresmaktene har vært hypnotisert av ”stordriftsfordeler”, selv om studier over hele verden viser at små bønder er vel så produktive og behandler jorda bedre. Mange steder, trolig de fleste, er det naturlig med samdrift og felles utmarksfjøs, og vi vil hjelpe fram slike kooperativ der det er fornuftig, men ikke på bekostning av sysselsettinga i landbruket, som allerede er for lav. Subsidiene bør skjæres ned, slik at folk skal betale det maten koster,