Kooperativer: en varig løsning på arbeidsløshet
De vestlige regjeringene har avfunnet seg med varig høy arbeidsløshet. Til tross for blomstrende festtaler og stotrende forsikringer om full sysselsetting – ”jobb nr. 1”! – så vet de selv innerst inne at full sysselsetting er umulig innen vårt nåværende økonomiske system. Dette systemet er kjennetegnet av privat kapitalistisk kontroll over næringslivet og produksjonsmidler, samt fri og uhindret flyt av kapital, varer, tjenester og arbeidskraft – EUs fire såkalte friheter. I historisk lys vil vi kalle dette for ekstrem frihandels-kapitalisme.
PROUT – Det nye økonomiske system
Gjennom PROUT – den progressive nyttegjørings-teorien – har filosofen P.R. Sarkar lansert et fjerde forslag til løsning av de økonomiske mangelsykdommer, der fundamentet i næringslivet dannes av kooperativer. Ikke kolosser av typen Domus eller ”kooperativen” i Skandinavia, men mindre industri-, jordbruks-, handels- og konsument-kooperativer. De grunnleggende defektene ved vårt rådende system er nemlig, i følge Sarkar, økonomisk sentralisering og akkumelering av voksende formuer på færre og færre hender. Økonomiske beslutninger tas i styrerom fjernt fra dem beslutningene gjelder, dette fører både til hensynsløs behandling av de ansatte og lavere effektivitet.
Den kooperative bevegelse har dårlige vilkår i dagens samfunn – da den må motstå angrep fra en aggressiv multinasjonal kapitalisme og en statlig politikk som favoriserere de store enhetene. Likevel er det i stillhet grodd fram mange kollektive virksomheter i de vestlige samfunn, både i industri, landbruk og konsum (omtalt nedenfor), som gir oppmuntrende signaler for fremtiden.
I en desentralisert økonomi vil alle nødvendighets- og basisvarer så vidt mulig produseres lokalt eller regionalt. Disse varer omfatter bl.a. mat, klær, skotøy, medisiner og enkle redskaper. Unødvendig import av slike varer må stoppes. Den lokale planlegging og produksjon skal ivaretas av de lokale jordbruks- og industri-kooperativer.
Et kooperativ kan bygges opp på forskjellige måter, avhengig av virksomheten, natur, lokale forhold o.l., men generelt må de ansatte eie majoriteten av andelene eller aksjene, medlemmene utgjør generalforsamlingen som godkjenner regnskap og budsjett og utnevner styre, som ansetter direktører, som igjen bør kjøpe seg inn i kooperativet. De ansattes inntekter kan således ha to kilder; én fra arbeidslønn, og én fra aksjeutbytte.
For at kooperativet skal være håndterlig og oversiktlig, bør ikke medlemsmassen være for stor. De store Mondragón-kooperativene i Baskia i Nord-Spania har satt et tak på 400-500 medlemmer.
Kooperativene i et område bør ha sin egen lokale investerings- og sparebank, med andeler fra kooperativenes sparefond. Den lokale banken hjelper kooperativene med billige lån, rådgivning, markeds- og kostnadsanalyser o.l.
Jordbruks- og industri-kooperaitvene står i direkte samband med konsument-kooperativer, som tar seg av fordelingen av essensielle forbruksvarer.
Staten tar fremdeles hånd om de mest komplekse og vidtgrenede nøkkelindustrier som kraft og energi, gruver, tungindustri, jernbane, post, tele-tjenester o.l. Dette er virksomheter som berører mange regioner og som er for kapitalkrevende og for uoversiktlige for tilfredsstillende overvåking fra de enkelte kooperativ-medlemmene. Slik nøkkel-industri drives på en ikke-profitt, ikke-tap basis for å sørge for billige leveranser til kooperativ og privat sektor.
Private foretak vil fremdeles virke og blomstre. Små-industri og verksteder, butikker, handel, service og produksjon av luksusvarer kan med fordel drives av private familier.
Inntekt-skatten bør avskaffes. Skattebyrden har uansett en tendens til å falle på de laveste inntektene. Isteden bør man arbeide for å minske avstanden mellom de fastsatte minimums- og maksimums-lønner. Slik vil svart arbeid bli hvit økonomi, og en del skatte-byråkrati frigjøres til mere meningsfylt arbeid enn dagens flåing av de fast lavslønte. Statens inntekter bør komme fra omsetningavgift, toll og andre avgifter, som kan variere en del fra land til land.
PROUT-systemet inneholder altså viktige elementer av blandings-økonomien eller det ”keynesianske” systemet – forskjellen ligger særlig i den avgjørende vekten på kooperativer og lokal planlegging som basis i økonomien.
Fordeler av kooperativer
De umiddelbare fordelene av kooperativene er åpenbare i det minste i teorien, både økonomisk og sosialt. Særlig interessant i dag er den stabiliserende virkning kooperativer og sentralisert økonomi vil ha på sysselsetting og regional utvikling. Går virksomheten dårlig, så vil gjerne kollektivets medlemmer gå ned i arbeidstid eller lønn, fremfor å sette egne medlemmer på porten. Mekanisering og rasjonalisering vil heller føre til kollektivt nedsatt arbeidstid enn til oppsigelser.
Den gamle drømmen om ”det gode liv” gjennom den moderne teknikken kan bare virkeliggjøres gjennom det kooperative system! I kooperativene er arbeideren medeier av sin egen arbeidsplass – noe som burde stimulere innsatsen. I tillegg er det åpenbare sosiale fordeler som større kontroll over egen livssituasjon, stabilere menneskelige forhold og rikere lokalsamfunn.
Hvis vi ser på kooperativ-føderasjonen i Mondragón igjen, så hadde føderasjonen i 1992 omtrent 170 kooperativer, med over 21.000 ansatte. I 1976-86, da arbeidsløheten i andre baskiske industri-områder ble femdoblet til 23,5 %, så økte Mondragón-kooperativene sin arbeidsstyrke med 28 %. Under den økonomiske tilbakegangen i slutten av 80-årene var bare tretti koop-medlemmer uten arbeid, og de fikk trygd fra kooperativenes egne fond.
En sammenslutning av gårds-enheter, et jordbrukskooperativ, vil få en langt mere rasjonell utnyttelse av maskiner, beite og arbeidskraft. Bøndene kan spleise og dele på dyre maskiner, holde hest for tungt tilgjengelig utmark, anrette fellesbeiter, skifte om stell og pass av dyr, ordne med ferier, avløsere o.l. Mange steder i Norge har gårdsbruk frivillig gått sammen om fellesfjøs og fellesbeite, nydyrking, deling av maskiner o.l.
Andre lands tvangskollektivisering, f.eks. i Sovjet og Tanzania, har vært tragiske feilgrep. Iflg. PROUT er det viktig å gå psykologisk og gradvis frem og anvende en blanding av eksemplets makt, informasjon og insentiver.
Prouts kooperative system innebærer økt sysselseting i landbruket. I bygdene må det oppretteholdes et nettverk av forsynings- og fordelingindustri i tilknytning til gårdsproduktene, som f.eks. desentralisert meieridrift. Vår tids ekstreme meierisentralisering er ført alt for langt, mindre enheter fører til mindre transport og forurensing, bedre service, og mere lokalt initiativ og større lokal variasjon. Det er viktig at industrien vokser opp i bygdene og ikke klumper seg sammen i storbyene.
Indre betingelser for kooperativenes suksess
Oppsummert kan vi angi følgende rammevilkår for utvikling av sunne kooperativer:
- Først av alt er en sterk indre solidaritet viktig. I Mondragón kunne man bygge på gamle verdier som trafisjonell støpe- og smi-kunst, sparsommelighet, høy politisk bevissthet meislet ut under kampen mot Franco-regimet, en sterk nasjonalisme, samt en tradisjon på gjensidig hjelp. Kibbutz-bevegelsen i Israel ble delvis bolstret opp ved bevisstheten om at landet var kringsatt av fiendtlige makter, noe som førte til sterk indre samhold.
- Lokal finansiering med kontroll over lokal bank.
- Kooperativet må være oversiktlig, ikke for stort.
- Lederne må være etisk helstøpte personer.
- Kollektive plikter og rettigheter må være klart definerte.
- Egne fond bør avsettes til kulturell utvikling for medlemmene og lokalsamfunnet.
- Lønnsystemet må inneholde incentiver for hardt eller risikabelt arbeid, og for spesielt talentfulle bidrag.
Kooperativene vil danne grunnstammen i en sunn regional utvikling med en endelig kur mot den fornuftsstridige og sløsende arbeidsløsheten. Kooperativ-systemet er simpelthen virkeliggjørelsen av det vi alle sammen vet: at uten gjensidig hjelp og samarbeid, kan ikke samfunnet overleve.
Årsakene til kooperativenes svake opptreden hittil i verdensøkonomien ligger bare delvis i ugunstige makro-økonomiske rammer. Mondragón-gruppen står nå overfor sin største utfordring hittil: EUs indre marked. Europeiske foretak kjøper opp og fusjonerer hektisk med hverandre for å operere på hele kontinentet til lavere, konkurrerende priser. Samtidig gjør EU ingenting for å tvinge tungtransporten til å betale for sine miljøødeleggelser og motorvei-slitasje, slik at den irrasjonelle langtransport-galskapen får fortsette til urettferdig lave priser, basert på konsentrert masseproduksjon (”stordriftfordeler”).
Andre steder har indre svakheter revet den kollektive ideen i stykker. PROUT har intet til felles med de tvangs-kollektiviserte eksperimentene i kommunist-landene og Tanzania (”Ujamaa-prosjektet”). Årsaken ligger i den grunnleggende mangel på psykologi, moral og respekt for enkeltmennesket som især kommunistene utviste, samt deres forakt for personlig eierskap og privat initiativ. På grunnlag av disse eksemplene, så er det uriktig å kritisere kooperativ-systemet. Men det er mye inspirasjon og lærdom å hente fra de mindre frivillige samskapene vi kjenner til over hele Vesten.
P.R. Sarkar, Prouts grunnlegger, angir tre hovedfaktorer for at kooperativene skal lykkes: moral, god oversikt og sterk ledelse, samt helhjertet godkjennelse fra almennheten.
