Innledning Vi, underskriverne av dette manifestet, erklærer at de fem nordiske landene, – Norge, Sverige, Danmark, Island og Finland, sammen med de autonome områdene Færøyane og Åland, – snarest bør gå sammen til en økonomisk og forsvarspolitisk union. Våre fem nasjoner har vært kasteballer og nyttige redskaper for stormaktenes økonomiske og militære interesser, enten de kaller seg EU, NATO, Tyskland, Russland, Storbritannia og så videre. Dette har vært mulig siden vi har opptrådt splittet hver for oss, selv om vi har grunnleggende felles interesser. Sammen vil vi bli en av verdens mektigste regioner og ikke lenger bønder i stormaktenes sjakkspill. Vi krever råderett over egen økonomi og naturressurser. Vi avviser EU’s fire «friheter»; fri flyt av kapital, varer, tjenester og arbeidskraft; og angrepene på den vellykkede nordiske sosialøkonomiske modellen. Vi ønsker isteden et grønt, desentralisert og etisk næringsliv og landbruk med høy grad av selvforsyning. Norden danner en naturlig sosialøkonomisk enhet som er selvforsynt med alle essensielle råstoffer, korn, næringsmidler og energi. Våre ungdommer skal ikke sendes ut som leiesoldater til fremmede land for å tjene stormaktenes behov for energi og råstoffer. Vi skal bygge opp et forsvar, ikke angrep, som kan forsvare Nordens landmasser og territorialfarvann. For å virkeliggjøre disse målene, bør vi anta følgende økonomiske og sikkerhetspolitiske prinsipper: Økonomiske prinsipper Vi er overbevist om at årsaken til verdens dype sosiale og økonomiske krise er den uhemmede fri flyt- kapitalismen. Men reformer av kapitalismen vil ikke løse problemene. Derfor lanserer vi de nedenstående prinsippene, som er en form for blandingsøkonomi, men der hovedvekten ligger på kollektiv, samfunnsmessig kontroll med økonomisk virksomhet. Næringslivet er naturlig delt i tre sektorer: Offentlig eid nøkkelindustri – det vil si at stat, fylke eller kommune kontrollerer råvare-, vann- og energiforsyning og de viktigste kommunikasjonene, med ansatte sittende i styret. Den drives etter ikke profitt, ikke tap-prinsippet. Nøkkelindustrien har en så viktig posisjon i samfunnet at den ikke kan overlates til særinteresser. Det har Vesten smertelig fått erfare de siste tiårene, for eksempel med jernbanen i Storbritannia og Sverige eller helsevesenet i Skottland. Den mellomstore videreforedlingsindustrien eies kollektivt av de ansatte, og de utnevner styre. Dette innebærer en nedbygging av aksjemarkedet. Hvis samvirkene blir for store [for eksempel over 500 ansatte], kan det være nødvendig å dele dem opp for å sikre indre solidaritet, oversikt og hindre fremmedgjøring. Kooperativene betjenes lokalt av kooperative banker. En levende privat sektor er viktig for et samfunns velbefinnende, og det fremmer oppfinnsomhet og personlig initiativ. Mindre foretak, verksteder, butikker, restauranter og tjenester kan være familie-eide. Det er dermed ikke noe poeng å gjøre livet surt for slike forretningsfolk, slik det har skjedd tidligere i tradisjonelle sosialistiske samfunn. De er tvert imot en ønsket del av et sunt næringsliv. Markedet i denne sektoren er i prinsippet fritt, der myndighetenes inngrep innskrenker seg til vern av miljø og de ansattes rettigheter. Vi må ha tak på eiendom og formue og maksimumslønn. En hovedårsak til den alvorlige gjeldskrisen i Vesten i dag er den enorme opphopning av rikdom på få hender, og tilsvarende forringing av kjøpekraft hos under- og mellomklassene. Fraflyttinga fra bygdene er gått for langt. En av årsakene er et usunt, ikke bærekraftig industrilandbruk i altfor store farmer som utkonkurrerer bønder over hele verden og driver dem mot byene som siste utvei. Vi vil gjenopprette et sunt, lønnsomt og balansert landbruk, med strengt importvern av basisvarer. Isteden bør subsidiene være minimale, slik at bøndene planlegger produksjonen etter det folk virkelig trenger. Desentralisert folkevekst er et ideal, og videreforedling skal skje nærmest mulig råvarekilden. For å virkeliggjøre disse prinsippene må Norge og Island melde seg ut av EØS, og Sverige og Danmark ut av EU. Vi kan isteden søke et nordisk økonomisk samarbeid, Nordøk, som nesten ble dannet i 1970. Om plan og fri markedsøkonomi Kapitalister vil ha sentralisert produksjon i svære enheter grunnet «stordriftsfordeler», og dermed mindre kostnad per salgsprodukt. Men, som mange har pekt på, det fins en skare med eksterne kostnader, for samfunnet og individene, som ikke føres inn i bøkene på regnskapet til den enkelte bedrift. Eksempler på slike eksterne kostnader er både økonomiske, sosiale og psykologiske: Forurensninger fra transport, slitasje på motorveier, høyere kostnader på drivstoff pga høyere etterspørsel, usikkerheten ved ikke å være selvforsynt på basisvarer, urbanisering, – som driver opp bokostnader, gjeld og kriminalitet, trangboddhet og fremmedgjøring, – og marginalisering av landsbygda. Konklusjonen blir: Samfunnsøkonomisk, sosialt og psykologisk gir desentralisert vekst mye større fordeler. Derfor må økonomisk planlegging skje på det nederste nivået, av regionale råd, tilsvarende om lag en million innbyggere, der basisvarene blir produsert. Er områdene for små, kan de alliere seg med naboregioner. Lokale samvirke vil forsyne lokal industri med råvarer, og lokale konsument-kooperativ vil handle fra disse lokale produsentene – både fra primærprodusenter og industri. Fungerer et samvirke dårlig pga. slurv og sløvhet ut fra sin monopolstilling, så kan man utsette det for konkurranse fra naboregioner. Men beslutningene for slikt ligger suverent hos det regionale rådet – ikke på noe anbudstvang eller dogmatisk markedstenking. «Det regionale rådet» består av delegerte fra produsent- og forbrukerkooperativer, offentlige og private foretak, bønder og politisk administrasjon – kort sagt hele ervervslivet. Disse rådene er kimen til et økonomisk demokrati som involverer folk året rundt, ikke bare hvert fjerde stemmeår. Videreforedling skal skje nærmest mulig råvarekilden, f.eks. meieri, treforedling, fiskeforedling, sylting osv. Grunnene til flukten fra landsbygda er sammensatte, men én av årsakene er et usunt, ikke bærekraftig industrilandbruk i altfor store farmer som utkonkurrerer bønder over hele verden og driver dem mot byene som siste utvei. Styresmaktene har vært hypnotisert av ”stordriftsfordeler”, selv om studier over hele verden viser at små bønder er vel så produktive og behandler jorda bedre. Mange steder, trolig de fleste, er det naturlig med samdrift og felles utmarksfjøs, og vi vil hjelpe fram slike kooperativ der det er fornuftig, men ikke på bekostning av sysselsettinga i landbruket, som allerede er for lav. Subsidiene bør skjæres ned, slik at folk skal betale det maten koster,
Kapitalismens prognose
Av Trond Øverland Alle bekymrer seg for kapitalismen, men hva er egentlig feil med den, og kan noe gjøres? I finansielle og industrielle kretser hevdes det gjerne at kapitalisme er dynamisk og fornyende. Samtidig pekes det på at sosialismens krav om utjevning resulterer i uansvarlighet, makelighet og omfattende oppbremsing i form av kynisme, korrupsjon og andre samfunnsøkonomiske onder. Hvis vi tillegger denne siste påstanden en viss historisk verdi, hva kan vi da si om utsiktene for den globale kapitalismen? Vil økonomisk vekst fortsette å gå mot et uendelig høyeste punkt, eller har også kapitalismen en grense? Selvfølgelig har kapitalisme en tålegrense. Kapitalismens bristepunkt er lik materiens grense. Et marked kan bare tilby et visst antall produkter til et visst antall forbrukere. Å gå utover denne rammen blir å hengi seg til uvirkelighet og spekulasjon. Så den dag det stadig mindre antallet styrtrike finner at de ikke ønsker å investere, i et marked som ikke lenger tilbyr en rimelig grad av realistisk forventet profitt, er festen over. De bankkrisene vi har hatt de siste årene er å likne med de første gjestene som forlater festen. Hva slags fest har de vært på? Det er den festen ingen har betalt for. Alt er betalt med andres penger. Det kapitalistiske systemet er dypt inne i siste del av «lånesvingen». Når deltakerne kommer ut på oppløpet, vil det ikke finnes tilgjengelig kapital. Resultatet blir at ingen kommer i mål. Alle vil fekte fortvilet etter styrkedrikk, men de mange ulike flaskene og produktene som tilbys er fylt med bare lureri. Og de få flaskene med virkelig futt i seg selges til blodpenger som ingen av de bunnskrapte deltakerne kan kjøpe. Galopperende gjeld høyt og lavt, grov økonomisk utbytting over alt, og mangel på lokal styring av ressurser og arbeidskraft er blant de grunnleggende årsakene til at vi nå står foran et globalt sammenbrudd. Den fundamentale årsaken er systemets uavvendelige tendens til å samle verdiskapningen på stadig færre hender. Denne økonomiske sentraliseringen kveler til slutt hele systemet. Dette er kapitalismens reelle dynamikk og det som vil sette et endelig punktum for denne globale rovdriften. Når sentraliseringen er komplett, og det ikke lenger finnes steder å «stikke ned sugerøret», slik mygg suger blod, er festen over.
Inflasjon og resesjon
Inflasjon og resesjon har en grunnleggende årsak: fysiske rikdommer kontrolleres av stadig færre enkeltpersoner. I et system der økonomi og ressurser styres lokalt, kunne folk selv bestemme prisene på tjenestene og varene de har kontroll over. Hvis også pengeverdien var stabilisert, ved hjelp av alminnelige aksepterte faktorer (slik gull var en gang i tiden), og ikke er gjenstand for spekulasjon, ville også det generelle prisbildet være stabilt. Kommersielle medier vil ha folk til å tro at inflasjon og resesjon skyldes store uventede hendelser, som krigen i Ukraina og pandemien. Men stopp i leveranser av råvarer, som gass og hvete fra Ukraina, eller forsinkelser i leveranser av elektronikk og annet fra øst til vest, er ikke årsaken til inflasjon og resesjon. Den fysiske årsaken er at varer og tjenester er blitt så utilgjengelige, de produseres så langt borte. Når forsyningskjedene bryter sammen, får vi sterke prishopp (billige klær fra Østen førte opprinnelig til prisnedgang, det samme med billig gass fra Russland). Denne avstanden utnytter de som kontrollerer systemet på alle mulige og umulige måter. Når systemet utsettes for press (fra krig og pandemi), gjør sentraliserte kapitalistiske krefter som de alltid har gjort, de gjør hva de vil uten tanke på hva folk flest virkelig har behov for. I hvilken som helst situasjon opprettholder storkapitalen sitt absolutte krav om fortjeneste, også når markedene mest av alt trenger frisk kapital og støtte. Den hovedsakelige oppgaven for store kommersielle aktører er å tjene mest mulig penger raskest mulig, ikke å tenke på forbrukernes ve og vel, så de vil trekke til seg klørne og vente på «bedre tider». Når toppkapitalistene ganske enkelt lar være å investere, fordi utsiktene til umiddelbar fortjeneste er lik null, blir det full stopp, stagflasjon og verdensomspennende depresjon. Det er en grunnleggende svikt ved vårt samfunn at nøkkelindustrier, som energi og kommunikasjon, kan drives privat. Slik allmennyttige foretak burde drives av det offentlige for å sørge for et best mulig og rimelig grunnlag for liv og virksomhet i samfunnet generelt, og ikke først og fremst for å gå med fortjeneste for private eiere. Men det store virksomhetsvolumet i samfunnet kan ikke drives av myndigheter. Det er avgjørende å få endret det stadig mer sentraliserte økonomiske systemet, det være seg privat eller statlig, til et i utgangspunktet desentralisert system der lokalbefolkningen har full kontroll over energi og basisvarer. Folks minstebehov må komme først. Dette vil innebære slutten på både privatkapitalisme og statskapitalisme. I stedet vil forretningsfolk arbeide integrert i samarbeidende systemer til glede og nytte for alle, og ikke bare for private eller statlige profitører. Selvberging av grunnleggende energi og nødvendigheter som mat, helsevesen, bolig, klær og utdanning gjennom lokal styring er avgjørende.
Menneskelighet
I Europa er det energikrise, noe som ikke skyldes krig, men privatkapitalistisk virksomhet og press fra privat sektor på offentlig sektor. Muligens er krig en utløsende faktor, men privat profittering er den grunnleggende årsaken til inflasjon og all galopperende prisvekst. Uka som gikk kom nyheten i Sverige om at det mangler tusen togteknikere samtidig som utdanningene legges ned. Det finnes bare en liten utdanning igjen i hele landet for denne yrkesgruppen, fordi «studenter vil ikke ha sånne lavtlønnede jobber». Nå har trafikken stått helt og delvis i mange dager og det blir stadig klarere at bildet er sammensatt; det er ikke bare dårlig vær og komplekse datasystemer, men også et personalproblem. Hvis vi saumfarer offentlige tjenester i Norge og Norden før og nå, vil vi selvfølgelig finne svært mange eksempler på rene privatiseringer. I tillegg finner vi utallige tilfeller der fremdeles offentlig eide tjenester er under press for å være «lønnsomme og effektive», ledsaget av ufornuftig høye lederlønninger. I et progressivt samfunnsøkonomisk system vil forbrukernes interesse stå først, først og atter først. Det er på høy tid at kapitalistiske dogmer om lønnsomhet og effektivitet kjeppjages for å bane vei for folkevett og fornuftig bruk av fellesskapets ressurser. Ønsker vi opphopninger av fortjeneste på eieres hender, eller at penger brukes for alles beste og helhetlige utvikling og velferd? Vi må bre ut et helhetlig system, som Prout, for å komme mer inn på hva slags samfunn vi ønsker oss til jul og ellers. En mest materialistisk tilnærming vil ikke duge mot kapitalismen. Det trengs menneskelighet!
Skattlegging i et progressivt samfunn.
Artikkelforfatteren argumenterer for at et poutistisk samfunn, med maksimums- og minimumsinntekt, ikke trenger å ha inntektsskatt på individer, av flere gode grunner. I stedet bør vi satse på ressurs-skatt (grunnrente-avgift) fra jord, berg og vann ved startleddet på produksjonen, ved siden av de andre vanlige skattene: omsetningsavgift på ikke-essensielle varer, progressiv formueskatt, skatt på foretakenes utbytte, lokal grunneierskatt, vernetoll på livsviktig produksjon og ekstraavgifter på rusmiddel og miljøskadelige produkt. Sosialister verden over ønsker et skattesystem som virker sosialt utjevnende, slik at folk med størst inntekt og formue også betaler mest skatt. I et kapitalistisk eller sosialdemokratisk samfunn har progressiv inntekts- og formueskatt vært anvendt som et slikt virkemiddel, med vekslende hell. Stort sett har den bommet på toppene i det private næringsliv. Men hva er fornuftig i et sosialistisk samfunn? Før vi begynner diskusjonen, kan det være nødvendig å gjenta vitsen med skatt, siden det av og til dukker opp partier for ”sterk nedsettelse av skatter og avgifter”. ”Folk flest”, ikke bare erklærte sosialister, ønsker skikkelige offentlige tilbud på tjenester for alle, rike som fattige, på skoler, helsestell, kommunikasjoner, forsvar, rettsvesen, godt utdannet og vellønnet politi, pensjoner, trygder osv. Listen er lang. Begrunnelsene for dette er ikke tema for denne artikkelen. Nordmenn flest ser ut til å ha ”lært av historia”.[1] Alt dette koster mye, svært mye, og disse utgiftene til stat, fylke og kommune må dekkes av skatter og avgifter og offentlige foretak. Skattene og avgiftene (heretter bare kalt skatter) bør oppfylle minst tre vilkår: at de er rettferdige at de er effektive (unngår smugling f.eks.) at de er enkle å administrere I et sosialistisk samfunn kan budsjett og skattlegging ligge i hendene på et kollektivt råd, både på kommune- og statsnivå, som består av folk fra regjeringen/kommunestyret, fra næringslivet, dvs offentlige, kooperative og private foretak, og fra forbruker-organer. I Norden er vi stort sett enige om at folk med større inntekt og formue betaler en høyere prosent i skatt av sine inntekter. Rettferdighet innebærer også at brukerne av et gode betaler avgiftene eller kostnadene for godet, f.eks. veier, vann, kloakk o.l. Et eksempel: Tung motorveitransport slipper åpenbart unna oppgjør for sin slitasje på asfalt (vsa. CO2-utslipp).[2] Den overdrevne og syke langtransporten av mat og husdyr vil bli sterkt begrenset hvis trailerne må betale avgift tilsvarende deres slitasje på vei og miljø. Dessuten vil en del transport bli vridd mot sunnere jernbane og vannveier. En effektiv skatt søker å minske uheldige virkninger på folks oppførsel. F.eks. vil en svært høy alkohol-avgift føre til mer hjemmebrenning og smugling. Høy arbeidsgiveravgift øker bruken av maskiner i stedet for folk i produksjonen. Noen miljøavgifter søker å redusere folks forbruk av visse varer, f.eks. avgifter på plastikkposer, tobakk og bensin. Bortsett fra slike miljøavgifter og vernetoll, så er hensikten med skattene å skape inntekter for stat og kommune. Da bør ikke kostnadene med å drive dem inn være altfor høye (selv om de skaper arbeidsplasser). Inntektsskatten spesielt engasjerer mye byråkrati og administrasjon, både hos det offentlige og publikum, som bruker mye tid og penger på sjølmeldingene. Dessuten vet vi av erfaring at skatten ikke virker rettferdig i et kapitalistisk eller sosialdemokratisk samfunn. Hva med et sosialistisk? Til tross for potensialet inntektsskatten har til å virke utjevnende, så kan ulempene bli større enn fordelene. For det første vil den nye sosialismen tillate private foretak opp til en viss størrelse. Alle dagens kjente skatteunndragelsesmetoder kan fortsatt anvendes, noe rike business-folk er spesielt flinke på. De byråkratiske kostnadene for samfunnet og skattebetalerne vil bestå. For det andre er det dårlig psykologi å gi lønn med den ene hånden for straks å ta tilbake med den andre. For det tredje, – i et sosialistisk samfunn vil vi ha et tak på årlig inntekt sammen med en garantert minsteinntekt. Forholdet mellom høyeste og laveste inntekt kan variere fra samfunn til samfunn. Er det for høyt, kan opphopning av rikdom bli uproduktiv; anvendt til spekulasjon eller luksus framfor produktive investeringer. Er forholdet for lavt, så kan oppmuntring til målbevisst og energisk arbeid bli så liten at det går ut over produktivitet og oppfinnsomhet, noe vi har sett i kommunistiske land. Men over tid vil forskjellen reduseres etter som den kollektive psykologi utvikles mot andre motiver for arbeid enn bare profitt. Hva skal erstatte inntektsskatten? I Norge utgjorde inntekts- og formueskatt ca 19 % av Statens inntekter i 2006, hvorav svært lite var skatt på formue. Svaret til P.R. Sarkar og et økende antall økologer er ressurs-skatt (i Norge gjerne kalt grunnrente). Det betyr skatt på alle ikke- eller sent fornybare råvarer som blir tatt direkte fra vann, land, fjell, luft og jord. De eksterne kostnadene på samfunnet, dog vanskelig å beregne, slik som forurensninger, blir beregnet inn i denne skatten. Man skulle nesten si selvfølgelig. Råvarene er preparert fra naturen til hele verden, og private selskaper går i dag inn og høster dem gratis, og forurenser omgivelsene attpå. I vårt land er det bare olje og gass som staten krever inn grunnrente-avgift for. Like naturlig vil det være å kreve ressurs-skatt for alle andre mineraler og metaller, samt fra fiske, f.eks., som nå er underlagt kvote-begrensninger. Tømmer kan variere fra land til land, avhengig av fornybarheten (f.eks. tropisk tømmer kontra hurtigvoksende nordlig nåleskog). En slik ressurs-skatt har mange åpenbare fordeler. For det første blir råvarer dyrere, og det fremmer mer effektiv og forsiktig bruk av ressurser, økt resirkulering og råvare-substitusjon. Arbeidskraft tidligere engasjert i råvare-utvinning, vil gradvis gå over i tjenestenæringer. Dermed vil arbeidskraft bli relativt billigere, sammenlignet med råvarer. Samtidig vil lønnsmottagernes disponible inntekt øke noe, pga senking eller bortfall av inntektsskatt, hvorav bare en mindre del av økningen går til dyrere råvarer, og mer står til rådighet for tjenester.[3] Sammenlagt vil dette øke etterspørsel etter arbeidskraft og sysselsetting. Konklusjon. I et sosialistisk samfunn vil vi innføre en rasjonell ressurs-skatt, som bl.a. skal dekke de eksterne kostnadene på samfunnet. Samtidig vil inntektsskatten gradvis bli avskaffet ved å heve det skattefrie beløpet. Uten maksimums- og minimumsinntekt ville avskaffelsen av inntektsskatt, sammen med
Kooperativer – en bærekraftig økonomisk løsning
Kooperativer: en varig løsning på arbeidsløshet De vestlige regjeringene har avfunnet seg med varig høy arbeidsløshet. Til tross for blomstrende festtaler og stotrende forsikringer om full sysselsetting – ”jobb nr. 1”! – så vet de selv innerst inne at full sysselsetting er umulig innen vårt nåværende økonomiske system. Dette systemet er kjennetegnet av privat kapitalistisk kontroll over næringslivet og produksjonsmidler, samt fri og uhindret flyt av kapital, varer, tjenester og arbeidskraft – EUs fire såkalte friheter. I historisk lys vil vi kalle dette for ekstrem frihandels-kapitalisme. PROUT – Det nye økonomiske system Gjennom PROUT – den progressive nyttegjørings-teorien – har filosofen P.R. Sarkar lansert et fjerde forslag til løsning av de økonomiske mangelsykdommer, der fundamentet i næringslivet dannes av kooperativer. Ikke kolosser av typen Domus eller ”kooperativen” i Skandinavia, men mindre industri-, jordbruks-, handels- og konsument-kooperativer. De grunnleggende defektene ved vårt rådende system er nemlig, i følge Sarkar, økonomisk sentralisering og akkumelering av voksende formuer på færre og færre hender. Økonomiske beslutninger tas i styrerom fjernt fra dem beslutningene gjelder, dette fører både til hensynsløs behandling av de ansatte og lavere effektivitet. Den kooperative bevegelse har dårlige vilkår i dagens samfunn – da den må motstå angrep fra en aggressiv multinasjonal kapitalisme og en statlig politikk som favoriserere de store enhetene. Likevel er det i stillhet grodd fram mange kollektive virksomheter i de vestlige samfunn, både i industri, landbruk og konsum (omtalt nedenfor), som gir oppmuntrende signaler for fremtiden. I en desentralisert økonomi vil alle nødvendighets- og basisvarer så vidt mulig produseres lokalt eller regionalt. Disse varer omfatter bl.a. mat, klær, skotøy, medisiner og enkle redskaper. Unødvendig import av slike varer må stoppes. Den lokale planlegging og produksjon skal ivaretas av de lokale jordbruks- og industri-kooperativer. Et kooperativ kan bygges opp på forskjellige måter, avhengig av virksomheten, natur, lokale forhold o.l., men generelt må de ansatte eie majoriteten av andelene eller aksjene, medlemmene utgjør generalforsamlingen som godkjenner regnskap og budsjett og utnevner styre, som ansetter direktører, som igjen bør kjøpe seg inn i kooperativet. De ansattes inntekter kan således ha to kilder; én fra arbeidslønn, og én fra aksjeutbytte. For at kooperativet skal være håndterlig og oversiktlig, bør ikke medlemsmassen være for stor. De store Mondragón-kooperativene i Baskia i Nord-Spania har satt et tak på 400-500 medlemmer. Kooperativene i et område bør ha sin egen lokale investerings- og sparebank, med andeler fra kooperativenes sparefond. Den lokale banken hjelper kooperativene med billige lån, rådgivning, markeds- og kostnadsanalyser o.l. Jordbruks- og industri-kooperaitvene står i direkte samband med konsument-kooperativer, som tar seg av fordelingen av essensielle forbruksvarer. Staten tar fremdeles hånd om de mest komplekse og vidtgrenede nøkkelindustrier som kraft og energi, gruver, tungindustri, jernbane, post, tele-tjenester o.l. Dette er virksomheter som berører mange regioner og som er for kapitalkrevende og for uoversiktlige for tilfredsstillende overvåking fra de enkelte kooperativ-medlemmene. Slik nøkkel-industri drives på en ikke-profitt, ikke-tap basis for å sørge for billige leveranser til kooperativ og privat sektor. Private foretak vil fremdeles virke og blomstre. Små-industri og verksteder, butikker, handel, service og produksjon av luksusvarer kan med fordel drives av private familier. Inntekt-skatten bør avskaffes. Skattebyrden har uansett en tendens til å falle på de laveste inntektene. Isteden bør man arbeide for å minske avstanden mellom de fastsatte minimums- og maksimums-lønner. Slik vil svart arbeid bli hvit økonomi, og en del skatte-byråkrati frigjøres til mere meningsfylt arbeid enn dagens flåing av de fast lavslønte. Statens inntekter bør komme fra omsetningavgift, toll og andre avgifter, som kan variere en del fra land til land. PROUT-systemet inneholder altså viktige elementer av blandings-økonomien eller det ”keynesianske” systemet – forskjellen ligger særlig i den avgjørende vekten på kooperativer og lokal planlegging som basis i økonomien. Fordeler av kooperativer De umiddelbare fordelene av kooperativene er åpenbare i det minste i teorien, både økonomisk og sosialt. Særlig interessant i dag er den stabiliserende virkning kooperativer og sentralisert økonomi vil ha på sysselsetting og regional utvikling. Går virksomheten dårlig, så vil gjerne kollektivets medlemmer gå ned i arbeidstid eller lønn, fremfor å sette egne medlemmer på porten. Mekanisering og rasjonalisering vil heller føre til kollektivt nedsatt arbeidstid enn til oppsigelser. Den gamle drømmen om ”det gode liv” gjennom den moderne teknikken kan bare virkeliggjøres gjennom det kooperative system! I kooperativene er arbeideren medeier av sin egen arbeidsplass – noe som burde stimulere innsatsen. I tillegg er det åpenbare sosiale fordeler som større kontroll over egen livssituasjon, stabilere menneskelige forhold og rikere lokalsamfunn. Hvis vi ser på kooperativ-føderasjonen i Mondragón igjen, så hadde føderasjonen i 1992 omtrent 170 kooperativer, med over 21.000 ansatte. I 1976-86, da arbeidsløheten i andre baskiske industri-områder ble femdoblet til 23,5 %, så økte Mondragón-kooperativene sin arbeidsstyrke med 28 %. Under den økonomiske tilbakegangen i slutten av 80-årene var bare tretti koop-medlemmer uten arbeid, og de fikk trygd fra kooperativenes egne fond. En sammenslutning av gårds-enheter, et jordbrukskooperativ, vil få en langt mere rasjonell utnyttelse av maskiner, beite og arbeidskraft. Bøndene kan spleise og dele på dyre maskiner, holde hest for tungt tilgjengelig utmark, anrette fellesbeiter, skifte om stell og pass av dyr, ordne med ferier, avløsere o.l. Mange steder i Norge har gårdsbruk frivillig gått sammen om fellesfjøs og fellesbeite, nydyrking, deling av maskiner o.l. Andre lands tvangskollektivisering, f.eks. i Sovjet og Tanzania, har vært tragiske feilgrep. Iflg. PROUT er det viktig å gå psykologisk og gradvis frem og anvende en blanding av eksemplets makt, informasjon og insentiver. Prouts kooperative system innebærer økt sysselseting i landbruket. I bygdene må det oppretteholdes et nettverk av forsynings- og fordelingindustri i tilknytning til gårdsproduktene, som f.eks. desentralisert meieridrift. Vår tids ekstreme meierisentralisering er ført alt for langt, mindre enheter fører til mindre transport og forurensing, bedre service, og mere lokalt initiativ og større lokal variasjon. Det er viktig at industrien vokser opp i bygdene og ikke klumper seg sammen i storbyene. Indre betingelser for kooperativenes suksess Oppsummert kan vi angi følgende rammevilkår for utvikling av sunne kooperativer: Først av alt er en sterk indre solidaritet viktig. I Mondragón kunne man bygge på gamle verdier som trafisjonell støpe-